Ensom ørn i full størrelse

Serieelskere kan nå glede seg over tidenes europeiske western.

BOK: Italienske spaghetti-westerns, Morgan Kane og en underlig six-shooter av fransk opprinnelse har dominert nordmenns oppfatning av Det ville vesten i flere tiår. Charlier og Girauds føljetong om sørstatsmannen Donovan aka Blueberry, som motvillig gikk i nordstatenes tjeneste under den amerikanske borgerkrigen, ble en umiddelbar suksess. Manusforfatteren Charlier skrev inn en rekke problemer for vår helt, en rettferdighetssugen einstøing som fikk svi for det. Fra begge sider. Ikke ulik Morgan Kane, eller Clinter_,n hos Leone, for den del. Og Giraud streket eposet mesterlig opp gjennom førti års virke.

Forvirringens helt

Løytnant Blueberry kom som et sjokk på unge lesere (gutter) via det vel beste seriemagasinet som har kommet i Norge, ukebladet Tempo, i 1969. Vår helt het da løytnant Winston, og episodene om ham kom som album åtte år seinere med tittelen Fort Navajo. Rollefiguren hentet sine trekk fra en spenstig skikkelse fra fransk film, Jean Paul Belmondo, som med sin knuste nese og devil may care-holdning til livet feide over europeiske lerreter i samme tiår. Serien om frifanten Blueberry bunnet i et voldsomt kjærlighetsforhold til USA fra serieskapernes side. Charlier og Giraud var guttunger da den franske befolkningen kunne ta imot amerikanske GIs som befriere etter 2. verdenskrig, og derved også deres populærkultur. Særlig westernfilmer. Tematikken i denne westernserien, som hovedsakelig er basert på den amerikanske borgerkrigen, hadde også resonans i fransk sekstitall. Vietnam var gått til helvete som koloni, Algerie søkte sin frigjøring gjennom blodig revolt - og ungdommer i Girauds generasjon fikk sin militærtjeneste i Algerie.

Rotete start

Serieskaperen har flittig brukt disse forvirringens krigsår i sine serier. Den forvirringen Blueberry gjennomlevde i sine eventyr under borgerkrigen, kan sies å være en gjenspeiling av forvirringen den unge Giraud følte på kroppen i Algerie, og i den raskt økende politiseringen av fransk ungdom i 60-åra. Sånn sett er Mike Blueberry forvirringens helt, for det var ikke før seint på syttitallet at han ble kjønnsmoden politisk sett. Parhestene Charlier/Giraud står for til sammen 31 album i legenden om Blueberry, det er disse forlaget nå utgir i samleutgaven. Første bind er et oppsamlingsheat med åtte episoder fra Blueberrys ungdom. Kvaliteten er svært vekslende, og historiene er heseblesende fortalt. Charlier leverer temmelig tradisjonelle manus til tegneren, som nok strir med å tøyle dem. Og selv virker Giraud, som jo er en ellers så strøken tegner, slurvete i disse første historiene. Dette kan være fordi de seriene samlet her var beregnet på pocketformatet, og svart og hvitt gjengivelse. Men dette gjør i og for seg ikke mye, for det er med disse historiene mysteriet Donovan/Blueberry utvikles.

Ren Giraud

Selv sa Giraud i et intervju med Alter Ego nr. 11 i 1978 om den spede begynnelsen på eventyret: «I «Blueberrys» første tid gjorde jeg som alle andre, jeg prøvde bare å være lykkelig.» De store kunstneriske ambisjonene skulle komme seinere, både som «brødtegneren» Giraud og kunstneren Moebius, hans pseudonym når han tegnet mer avanserte avant gardeserier.«Legenden om Blueberry» er ren Giraud, og ikke hele eposet om Blueberry i alle seriens fasetter. Serien har gjennomlevd forlagsskifter, lange pauser og Charliers død i 1989, nye manusforfattere og tegnere. Men det er Giraud som ettertrykkelig har stemplet verket med sin etter hvert sirlige strek, sitt blikk for storslåtte panoramaer, sitt grep om selv de minste bi-personer. Nå er ikke første bind med de åtte episodene av Blueberrys unge år spesielt dekkende for Girauds utvikling som serieskaper. Allerede i 1963 kom han ut av skapet med et pseudonym mange forbinder med mystisisme, absurde historier og en renere strek enn de han brukte som Giraud.

Modnere strek

Signaturen Moebius (etter den tyske matematikeren August Möbius og hans möbiusslynge) dukket opp i vittighetsbladet Hara-Kiri under Harvey Kurzman-aktige striper. Den første Moebius-epoken varte et års tid og forsvant fra spaltene i 1964, før tegneren igjen dukket opp i mer moden strek ti år seinere. Det er denne streken som har fascinert serielesere verden over siden. Leseren vil etter hvert møte en form for symbiose mellom Giraud og Moebius mot slutten av verket, som ender i legendariske Tombstone i 1881. Mannen opererte også med et tredje pesudonym i en periode: Gir, et resultat av forlagsrot og satsing på andre helter andre steder.

Stilig samling

Første bind av dette voldsomme eposet tegner bra. Forlagsutstyret, der iblant utmerkede introduksjoner til opphavrettshaverne og borgerkrigen ved en alle steds nærværende Haakon W. Isachsen, borger for gode bøker framover. Men à propos opphavrettshavere, er disse fortellingene ikke oversatt av noen? Det kunne også vært interessant å vite når historiene sto på trykk i Tempo, for det var her leserne først ble kjent med denne underlige helten. Dette er to savn jeg håper forlaget kan dekke framover. Uansett er verket et løft det står respekt av.