Ensom storhet

Jensens monumentale reiseskildring føres til sin ende i «Jeg har hørt et stjerneskudd», med en ferd over Stillehavet til Sør-Amerika. Ringen sluttes og vandreren vender hjem.

Reisen starter på Papua Ny-Guinea, et av Stillehavets tilsynelatende uberørte og primitive øysamfunn. Jensen ankommer med bange anelser, etter å ha fått servert bloddryppende fortellinger om papuanernes notoriske råskap, men også med skrekkblandet forventning.

Øyene i Stillehavet har vært et yndet forskningsmål for vårt århundres antropologer, og som de åndelige imperialistene vi er, har det vestlige mennesket romantisert de samfunnene vi står i ferd med å utslette. Slik tenker Jensen blant annet, der han med en viss forsiktighet beveger seg rundt blant mennesker så fremmedartede, kraftfulle og lite idylliske at han ikke riktig vet hva han skal tro.

Framskritt

Men så er de altså ikke så primitivt utilgjengelige likevel, disse øyboerne som i løpet av bare en mannsalder har måttet foreta det nesten ufattelige spranget fra steinalder og fram til moderne sivilisasjon. Jensen oppdager snart at bak den voldsomme framtoningen er papuanerne like interessert i å kommunisere som han selv. Ikke minst er møtet med den lokale småkongen på øya New Ireland, Esibel Waisale, et godt eksempel i så måte - ansvarlig som han er for å ha fått Sørøst-Asias største tømmerkompani til øya.

Han hadde trodd det ville føre til framskritt, men oppdaget raskt at naturen ble grovt skadelidende:

«Esibel Waisale la ikke skjul på sin egen betydning, men han var også stor nok til å innrømme sine feil. (...) Han erkjente behovet for utvikling, men han var ikke blind for at denne utviklingen hadde tvetydige konsekvenser. På to år hadde han gjennomlevd den samme utviklingen som i Europa hadde tatt 200 år, fra begeistring for fremskrittet til skepsis overfor det.»

Slik trekker forfatteren sine tråder, fra mikro- til makrokosmos, fra personlige møter til samfunnsmessige utviklingstrekk, alltid med en blanding av empati og anstand.

Verdighet

Med sitt blikk for den gode historie, og i kraft av en stilistisk sikkerhet som de fleste skjønnlitterære forfattere bare kan drømme om, er Jensen først og fremst en eminent formidler av skjebner. Bokas kanskje mest gripende sekvens har fått tittelen «En død i ensomhet», og handler om møtet med den kurdiske flyktningen, Vahit Aslan, på Frelsesarmeens herberge i den papuanske «hovedstaden» Port Moresby.

På dette gudsforlatte, hendøende stedet er Aslan strandet, etter en langvarig flukt fra et fiendtlig Tyrkia - og her hensleper han sine dager som øyas eneste flyktning. Han er et menneske uten framtid, som har gitt opp troen på selve livet, og som med patetisk verdighet går sin egen død i møte. Ifølge forfatteren av mangel på menneskelig kontakt. Heller ikke forfatteren kan tilsynelatende gjøre noe for ham, annet enn å fortelle hans historie - og indirekte fastslå at vi alle reiser alene.

Lavmælt dramatisk

Det virker da også som om Jensen selv fra tid til annen har lidd ensomhetens kvaler i sitt ettårige eksil. Det passer derfor godt da han faller i armene på en tahitisk skjønnhet - «en sort Venus» - og hun bønnfaller ham på teatralsk maner om å få bli med ut i den vide verden. Grepet av pasjonens heftighet svarer alvorsmannen fra nord et fortumlet ja, før han oppdager at Venus faktisk er en mann i drag.

Ut av dette kommer en historie om dobbel ensomhet. Slikt gjør seg godt i bokform, og forfatteren vet nok en gang å iscenesette sine opplevelser på lavmælt, men dramatisk vis. De litterære grepene fungerer friksjonsfritt, hva enten forfatteren velger å framstå som journalist, essayist eller nesten skjønnlitterær forfatter.

Dødelighet

Det er en glede å følge i Jensens fotefar, selv om verden ikke lenger er så ung som i første bind. Stjerneskuddet faller, slik forfatterens reise også er over sitt midtpunkt og uvegerlig går mot slutten. Dette, sammen med en tragedie som rammer en nær venn av ham i Peru, gjør tonen i deler av boka til en annen enn tidligere.

Mer personlig bekjennende, kanskje, stilt overfor egen dødelighet. Og antakelig må det være slik, reisens dynamikk tatt i betraktning. Likevel går det an å mene at forfatteren er mer interessant som kommentator enn som bekjennende menneske. Kanskje fordi hans egne svakheter blir så sørgelig trivielle, så altfor like våre? I offentlighetens grelle lys ser vi Jensen som en engasjert, men fjern figur, som en alvorlig selvbevisst og ydmyk vandrer. Det er slik det må være. Vi trenger storhet.