Ensomhetens forfatter

JEG SKULLE GJERNE

fortalt deg at J.M. Coetzee var en av yndlingsforfatterne mine, om jeg bare kunne klare å uttale navnet hans riktig. Da jeg leste romanen «Vanære» på flyet til Sør-Afrika for noen år siden, anbefalte jeg promte sidemannen dette mesterverket av J.M. Ko-et-si . Reisefølget, som var av det beleste slaget, rettet det vennlig til Køt-se . I bokhandelen i Cape Town smilte de skrått og sa: Du mener nok Køt-si-e. NRKs daværende Afrika-korrespondent, som anbefalte meg flere titler, sa derimot tydelig Kot-se-a . Så i går ga jeg slipp på siste rest av språklig forfengelighet, ringte den sørafrikanske ambassaden og gjentok etter mannen på sentralbordet: Cout-si-a .

MEN HVILKEN ROLLE

spiller det hvordan den hvite gutten fra Worcester utenfor Cape Town - med afrikansk far, tysk mor og engelsk identitet - uttaler navnet sitt, så lenge han skriver som han gjør? Blir det for tøft i bokhandelen, får du heller gi dem en lapp. På den bør det stå: J.M. Coetzee: «Vanære». For meg var det boka som åpnet det særegne, sørafrikanske universet med de særegne, sørafrikanske problemstillingene. Den er dristig, men desillusjonert. Den er vakker, men grusom. Og du glemmer den aldri.

Hovedpersonen er - som Coetzee selv - språkprofessor ved Universitetet i Cape Town. Han innleder et forhold til en ung, kvinnelig student, og må forlate arbeidsplassen i vanære. Han reiser ut av byen og flytter inn hos sin voksne datter i Øst-Kapp-provinsen. Hun er idealistisk og prøver å leve av det hun dyrker i den karrige jorda. Styrkeforholdene i provinsen er annerledes etter apartheidregimets fall. En enslig, hvit kvinne omgitt av løshunder og nedarvet, dårlig samvittighet, er utsatt på mer enn én måte.

COETZEE KAN

, i likhet med sin mer kjente kollega André Brink, leses pessimistisk i forhold til Sør-Afrikas evne til å lege sårene etter apartheid. Mistenksomhet, angst og vold preger dagen. Han er en skeptiker, en tviler, en mann som slår flere veier, gjerne samtidig. Du aner et raseri bak den presise og rolige fortellerstemmen. I begrunnelsen for nobelpristildelingen legger Svenska Akademin vekt på Coetzees «intellektuelle ærlighet», hans analytiske evner og glitrende skriveevne. De kaller ham en «ensomhetens forfatter». Ingen dårlig karakteristikk av en mann som oppfatter seg selv som «utenfor» og valgte å skrive sine erindringer - bøkene «Barndom» og «Ungdom» - i tredje person entall.