Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Ensomhetens sirkus

På tide å se mørket fra tidenes mest fargerike rockalbum.

Meninger

Årets kunstopplevelse? Jeg har sett Stefan Herheims overdådige, campy «Askepott» i Operaen. Jeg har sett forbløffende, ukjente Munch-malerier, hentet fram av Knausgård. Jeg har sett Gene Simmons i Kiss vise tunga og blåse flammer i Oslo Spektrum. Jeg har sett brassesparket til Liverpools Emre Can utallige ganger, fra ulike kameravinkler, hver reprise et gudsbevis. Men intet slår gjenhøret med popmesterverket som fylte 50 forrige fredag.

«Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» i nyutgave oppleves ikke som en nostalgitripp. Litt mer som en syretripp, selvsagt, men skulle ikke The Summer of Love være hyggelig? Her havner vi på berg-og-dalbanetur inn i et mørkt og kakofonisk indre landskap. Albumet er like mye en eksistensiell studie som et tidsdokument. Sjelens ubotelige ensomhet skildret i technicolor.

Lenge var «Sgt. Pepper» en plate man aktet og æret som et historisk monument, en utvidelse av rockens muligheter, gjennombruddet for albumformatet, omslagskunsten og platestudioet som laboratorium. Men alle med peil foretrakk «Revolver», «Abbey Road» og «White Album», om ikke annet fordi det var kledelig kontrært.

Dessuten sto «Pepper» for enkelte som kronbeviset på at Beatles - eller rettere sagt: McCartney - var søt, flink og nysgjerrig, men uten kjerne, sjel eller røtter. At alt bare var en lek. Eller et konsept. Skulle Beatles på toppen av sin karriere ta på artige uniformer og late som de var et annet band? Skulle rock'n'roll være teatralsk, eklektisk og vimsete? Det var å gjøre dyd av den ultimate synd: Mangel på autentisitet. Og hvem fan ønsket å bli sammenlignet med Schubert!

Men i 2017 er rockpurisme passé, pop som «kunst» er en vanlig dag i studio, og nyutgivelsen av «Sgt. Pepper» får 100 av 100 poeng hos Metacritic. Vi ser en konsensus som kanskje blir stående: Selv om «Sgt. Pepper» ikke inneholder noen av Beatles' største hits, faktisk ikke en eneste single, er det den beste LPen til tidenes beste band.

Tenk så på det ufattelige: At dette banebrytende, mangslungne, vellydende og på alle måter modne verket, ble skapt av 25-åringer. Bare fire år etter «She Loves You». I det gruppen gled fra hverandre. Ringo lærte å spille sjakk under innspillingen. George befant seg mentalt i India. John var mentalt redusert, og spilte mellomfornøyd annenfiolin. Paul dro det kunstneriske lasset inn i evigheten.

Fikk han kred for det? Nei. Har de fleste skjønt det nå? Ja. Og så kan nerdene strides om remixene på 50-årsutgaven. Jeg synes de gir klarhet, balanse og trøkk til musikken, og kommer aldri til å savne fenomenet «Beatles-stereo» (trommer eller vokal isolert i én av høyttalerne). Det var monomixen som gjaldt. Eller? Min personlige Beatles-rådgiver, musikkjournalist-veteran Yan Friis, kjøper ikke monomyten: «Det var ikke én monoutgave på Lefdal på Bekkestua da jeg kjøpte LPen på første salgsdag.» Han mener Beatles selvsagt hørte stereomixen, og kunne satt foten ned, hvis de mislikte det de hørte. Han fnyser av tanken på å oppdatere lyden av Beatles for «kidsa», og ber meg melde meg inn i bevegelsen «Repainting the Mona Lisa» (RML).

Men jeg er Friis takknemlig for at han i sin praktbok «Beatles og jeg» (2014) fikk meg til å se det åpenbare: hva som står skrevet i tittelen og på tvers over stortromma på coveret: «Lonely Hearts». Ifølge Friis er Beatles mest solgte og mest berømte album både «misforstått og undervurdert», fordi det handler om ensomhet. Hjemløshet. Meningsløshet. Et lirumlarum av lyder, navn og figurer. Et skrekkabinett av lirekasser, akrobater, mystiske avisdrosjer og en jente med forrykte øyne som roper navnet ditt. Ingen fornøyelsespark for naive hippier. Alt oppsummert i «A Day in The Life», den mest gåtefulle, overumplende og illevarslende epilogen til noen popplate.

Men fasiten finnes ikke. Beatles i sin sene periode dyrket tvisynet og dobbeltkommunikasjonen. De elsket å punktere egne poenger, både tekstlig og musikalsk. De blandet satire og sentimentalitet, sødme og syrlighet, horror og humor, klassisme og avantgarde. Som engelskprofessoren og litteraturkritikeren Richard Poirier skrev i den aller første "intellektuelle" analysen av bandet, «Learning from The Beatles», i Partisian Review høsten -67: Beatles formidler aldri bare én følelse. Der det er patos, er det også komedie. Harrisons belærende filosofileksjon «Within You, Without You» ender med publikumslatter. Lystige «Getting Better» framføres av en tidligere konemishandler. «Lovely Rita» ser ut som en mann i uniform.

Men skal du nyte denne mixen av detaljer og stemninger, må du setter deg ned. Bruke tid. Lytte. Med tekstene i hendene. Husker du? Konsentrasjon og fordypelse. Til og med ordene føles daterte. Den legendariske sluttakkorden på «A Day in The Life» faller som et kistelokk i en katedral. Og kanskje markerer 50-årsjubileet for «Sgt. Pepper» avslutningen på en æra - for albumformatet, for musikklytting som høystemt rituale, for den massekommunikasjonen som samlet og engasjerte millioner av mennesker rundt samme kulturelle begivenhet. Tilbake står vi med tilværelsens uutholdelige letthet, filer og fragmenter, funksjonell bakgrunnsmusikk til hverdag og fest. Harrison-visken «Here Comes The Sun» har flere strømminger på Spotify enn alle låtene fra «Sgt. Pepper» tilsammen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook