Ensomme Ferdinand

Ferdinand Finne ble misbrukt av sin stefar, fikk skylden for en families oppbrudd og lette etter den store, forbudte kjærligheten. Les utdrag fra hans biografi.

I 1967 står det en notis å lese i Stavanger Aftenblad: Maleren og skribenten Ferdinand Finne, som har vært Sørlandet hengiven siden slutten av førtiårene, bryter nå opp for å slå seg ned på en naboøy til Mallorca, nemlig Ibiza. Hans store 200 år gamle karakterfulle og damebladbeskrevne skipperhus skal selges. Finne forteller at han er lei av å bo dyrt i kulde, når han kan bo billig i solskinn ...

Men det var ikke slik han hadde sagt til avisene, at årsaken til at han reiste var lengselen etter sol, billig rødvin, og gin til fem kroner literen. Heller ikke historien om brevvekslingen mellom ham og ligningssjefen i Moland Kommune, som han brukte å fortelle i lystig lag, var årsaken. Selv om han nok gledet seg til å kunne slippe dette i fremtiden.

Herr Ferdinand Finne Flosta. Vi ser av Deres ufullstendige utfylte selvangivelse at De i fjor tjente kr. 2653,-, og at Deres oppgitte formue er kroner 0. Det er med undring vi har iakttatt utbyggingen av huset og bryggen, rapportene i diverse aviser om alle verdiene i Deres samling antikviteter, og ikke minst Deres store reiseaktivitet ...

Vi imøteser Deres svar. Vennlig hilsen - -

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hele sitt liv hadde han hatet skjemaer, og brevet fra ligningssjefen hadde gjort ham nervøs, for selvfølgelig var det noe i det. Han bestemmer seg for å satse alt på et kort.

Han skriver et femsiders «forvirret» brev tilbake. Det er lange utredninger om salg av Tsarens mansjettknapper, om opphold på slottene til Grevinne Ditt og Hertug Datt, om gaver gitt under taushetsløfte, det er ikke måte på hvor fortvilet vanskelig det hele hadde vært. Og han avslutter brevet med følgende: Og dersom De fremdeles mener at jeg har gjort noe galt, så ber jeg Dem ved Gud, om å bli straffet. Straffet hardt.

Ærbødigst, Ferdinand Finne.

Han hører ikke noe mer fra ligningssjefen.

Årsaken til oppbruddet gikk dypere og var av en annen karakter. I mange år hadde han forsøkt å fortelle seg selv at et liv alene var fullverdig, at det ga muligheter for en annen ro og kontemplativ tilstedeværelse enn et liv i fellesskap. At skapende ensomhet leger sår. For drømmen om et samliv var blitt knust da freden kom 1). Og i 21 år hadde han bestemt skjøvet den fra seg hver gang den snek seg inn under huden.

Han var nå en mann på snart 57, men fortsatt dukket lengselen ette r nærhet opp i de øyeblikk hvor han minst av alt ventet det. Og nå hadde han funnet stedet hvor han håpet lengselen kunne finne gjenklang.

Han hadde funnet huset sommeren før. En gjenglemt liten fincka i en bortgjemt dal mellom Ibiza by og Santa Eulalia. Prisen hadde vært mer enn overkommelig, men det var mye som måtte gjøres. Og da han endelig tar huset i besittelse, setter han i gang med sitt livs første store byggeprosjekt. Pengene fra salget av huset på Flosta var plassert slik at han skulle være økonomisk trygg i hvert fall de første fem årene. Men her skulle rives og bygges på, og for ikke å bruke penger unødig er han selv arkitekt, byggmester og hjelpegutt. Antonio, bonden på nabogården, er murer, snekker og rørlegger.

I Santa Eulalia har Ferdinand møtt engelskmannen Sandy, som driver baren med samme navn; landsbyens møtested for alle overvintrede livsnytere i distriktet. Han faller raskt inn i miljøet. Det er aristokrater med drømmen om det enkle liv, det er skuespillere og filmfolk, forfattere og lykkejegere. De er engelske, tyske og franske, og det er en nordmann. De møtes hver ettermiddag og kveld, og i stillhet byttes kone mot kone, mann mot kone, eller mann mot mann. Det drikkes og «blåses», det er fester og det spises lange måltider inn i soloppgangen. Ingen hever et øyenbryn, de har alle sett og gjort det samme før.

Etter noen måneder innvies huset. Ferdinand holder en fest det skal gå gjetord om. Ungdom fra nabogårdene er kledt opp i hvite lakner, de skal servere, det lange bordet i den smale patioen bugner av druer og frukt. Vinen flommer, og inne i stuen klinger det sprøtt fra den gamle spilledåsen med de kinesiske små trommeslagerne. Sandy takker ham neste dag.

- Du har satt en standard for fremtidens fester, Ferdinand, og jeg tror de fleste vil ha vanskelig for å leve opp til den.

Ferdinand betrakter sine nye venner. Det er hyggelig, men det er likevel ikke rammen for den nærhet han lengter etter. Det blir enkeltnetter med takk og farvel, og neste dag blir han møtt med spørsmålstegn når han ymter frempå om de ikke skal gjenta samværet.

Etterhvert savner han stillheten. Han bestemmer seg for å lukke døren noen dager i uken. Og en ny lengsel tar form. Han vil lære å kjenne Ibiza. Det andre Ibiza, det ordentlige. Han drar på oppdagelsesferd til deler av øya hvor ennå ingen turister har satt spor. Han tar frem skisseblokken og tegner seg inn i landskapet. Han beiler til Ibiza, og forsiktig, gjennom måneder, utleverer øya seg til ham. Han vasser gjennom enger av prestekrager, han tegner tepper av valmuer. Og de sortkledde konene med geiter på slep hilser ham, som om også han nå begynte å slå rot. Skygger vever seg rundt huset, i dager ad gangen er han alene.

Men han kaster ikke Sandy og de andre overbord. Som oftest er det bare til lunsj de ser ham, til et glass etter at han har vært innom for å hente post og gjøre de nødvendige innkjøp. Og de dagene vennene på Sandys Bar ikke ser ham, er med på å skape et slør av noe hemmelig rundt ham. «Mystikken» gjør ham enda mer attraktiv. Det er sjelden en fest han ikke inviteres til, og siden han oftere og oftere takker nei, blir det nærmest som en triumf å regne for vertskapet dersom han dukker opp.

En av de engelske skuespillervennene, Denholm Elliott, som Ferdinand på mange plan har fått et godt forhold til, ringer en dag.

- Laurence og Joan kommer over fra London. Jeg skal holde en liten middag for dem, kunne ikke du, kjære venn, holde et av dine fantastiske selskaper? Laurence Olivier har ikke Ferdinand sett siden krigen, og hans nye kone Joan Plowright har han ikke møtt tidligere. Han drar på det.

- Hvilken interesse skulle de ha av å treffe meg? Jeg skal tenke på det.

Joan Plowright og Laurence Olivier sitter med ryggen til da Ferdinand en dag kommer inn til Sandys. En av sønnene maser uavlatelig på faren, han vil ha cola. Etter noen minutter reiser faren seg, og med sin stemmes tyngde sier han til sin syv år gamle sønn:

- It is obvious that you, not even in your wildest dreams ever could think that it is possible to ask; - could I have a Coca-Cola, PLEASE!

Han får øye på Ferdinand.

- Ferdinand, endelig etter alle disse år, jeg ble så glad da Denholm fortalte at du var her, mitt liv har vært fattigere etter at du forlot London ... Joan, møt min venn Ferdinand!

Han holder sitt livs selskap. Oppkjørselen til huset er kranset av over 200 fakler, og da gjestene svinger inn gjennom den lille porten, er patioen flombelyst av hundrevis av levende lys. Veggene bugner av dyp blårød bougainvillea, det er dekket på et langt spansk trebord, og det serveres bare ibizenkansk mat og vin. Det er morgen før gjestene bryter opp. Laurence Olivier takker.

- Not even The National Theatre in London could have done this ...

En dag da Ferdinand minst venter det, står en vakker ung mann ved baren. Han er midt i tyveårene. Og han gir et blendende smil. Ferdinand forsøker tappert å smile tilbake, men kjenner at sjenansen får ham til å rødme. Han snur seg, det må være en annen bak ham? Men smilet var til ham. Freidig kommer den unge mannen mot ham, og snakker til ham på spansk. Ferdinand skjelner noen ord, og nikker. Pepé og Ferdinand drar hjem. Neste dag blir han. Og dagen etter, - det går uker. Drømmen var virkelig. Etter hvert blir Ferdinands spanske gloser mange, og Pepés engelsk farbart. Samtalene er lange. Hos Sandy tas de imot med åpne armer. De glir inn som om det alltid har vært dem.

Pepé tar ansvaret for huset. Da Ferdinand hadde spurt om han ikke hadde et arbeid, hadde han trukket på skuldrene. Et par ganger i uken er han og besøker foreldrene - nei, han vil ikke at Ferdinand skal møte dem. Ferdinand er lykkelig. Den tredve år yngre mannen gir ham hengiven varme og nærhet, og Ferdinand går inn i arbeidet med malingen med en fornyet frihet. Og han begynner å skrive om sitt eget liv. Det er små skisser om bestemamma, om barndom og oppfylte lengsler.

Det går et år. Det kommer brev fra Oslo, fra regissøren Per Bronken. Han skal sette opp Sheridans «Skandaleskolen», fra 1777 på Nationaltheatret, en klassisk engelsk forviklingskomedie som kjennetegnes av stor replikkunst, der handlingen er lagt til et aristokratisk engelsk slottsmiljø.

- Det er ingen andre i Norge enn deg, Ferdinand, som kan gjøre en forestilling som denne! Jeg sender med manus.

Det betyr at han må tilbake til Oslo. Men oppgaven er for fristende. Han takker ja. Og Pepé insisterer på å være med. De reiser til Barcelona. Det blir loppemarkeder og nedstøvede stofforretninger, de finner broderier og perler, kniplinger og gamle vevede stoffer. Forestillingen skal bli sensasjonell!

I Oslo leier de en liten leilighet. For Ferdinand er det arbeid fra morgen til kveld. Han introduserer Pepé til noen gamle bekjente og spør om de ikke kan ta seg litt av ham under tiden.

Og gamle venner tar kontakt. Da en kusine ringer, insisterer Ferdinand på at dersom ikke også hans venn blir invitert, får det heller være! Hun trekker på det.

- Du vet min mann, ja det er selvfølgelig ikke slik at jeg har noe imot det, men ...

- Da kommer jeg ikke! Neste dag ringer hun tilbake, de er begge hjertelig velkommen.

Og Pepé sjarmerer dem alle.

- For en fantastisk venn du har, sier en av gjestene, en gammel bekjent.

- Du mener vel elsker? svarer Ferdinand kort.

Etter generalprøven kommer han tidlig hjem. Det ligger en annen i deres seng. Han bestemmer seg for ikke å ta noe oppgjør, han vil ikke tåle det, nervene er for tynnslitte. Om ettermiddagen før premieren, ringer Pepé, han har tatt sovepiller, han orker ikke Ferdinands fravær. Han vil dø. Ferdinand slipper alt han har i hendene, og får Pepé til Ullevål. Hva hadde skjedd? Hvorfor?

Pepé vil ikke snakke om det. Om morgenen den dagen de skal fly tilbake til København og videre til Barcelona, nekter Pepé å bli med. Han vil bli igjen i Oslo, det er en annen. Han vil ikke se Ferdinand igjen.

- Det er over, forstår du ikke, gamle mann? Det er over!