Ensomme, lille Hedda

Konsekvent og estetisk regi, men skikkelsene blir på et vis for små for tragedien.

Det åpner med Hedda, alene. Hun sitter i sofaen. Så holder hun seg på maven. For denne Hedda er gravid. General Gablers datter skal inn i en ny rolle i livet, men klarer knapt å forholde seg til det. Hun er desperat ensom, men vil ikke engang snakke om å få barn.

For rundt henne virrer det med allminnelig små og mellomborgerlig liv. Og det er ikke et vakkert skue.

I Kjetil Bang-Hansens regi er ikke Tesmans tante Julle noen eiegod varmeflaske av et menneske. Vi kan se kvinnen som har drevet Tesman opp og fram, vi kan se hun ikke er til å spøke med. For Merete Moens Juliane Tesman spiller i svart og grått, og må for Hedda oppfattes som en trussel om død før livet.

Kjølig Tesman

Trond Høvig spiller Tesman. Og hans dumhet her er ikke så sjarmerende komisk naiv, som den er sneversynt og pertentlig. Det blir ikke engang moro å gjøre narr av ham, skraper man denne Tesman på overflaten blir ambisjoner, kjølighet og hardhet synlig. For ham er Hedda Gabler et trofe som er vunnet, ikke et samliv som skal leves.

Assessor Brack, i Bjørn Skagestads svarte stive skikkelse, må ha et sjelsliv som ligger så brakk et sjelsliv kan gjøre. Den synd som frister fra et slikt svart hull av et menneske er i beste fall en flørt med død og fornedrelse.

Og hennes mulige, men tapte overmenneske, Ejlert Løvborg (Per Egil Aske) , trenger hjelp - av en kvinne! - for å få til livet sitt. Og hva skal en Hedda gjøre mot Gørild Mauseths Thea Elvsted, en kvinne som både er yngre, dyktigere og modigere enn henne? Hun har alene fått Ejlert Løvborg ut av sumpen, hun har hjulpet ham å skrive - og hun har turt å reise fra sin mann, etter Løvborg. Hun, ikke Hedda. For Thea er ikke gravid. Det er det bare Hedda som er. Man kan bli stygg av mindre.

Kvinnelig anti-Midas

Miljøet rundt Hedda er ikke varmt, det er ikke sympatisk, det er ikke noe alternativ. Denne Hedda er, som regissør Bang-Hansen sier i programmet, først og fremst ensom. Men ser vi skikkelsene rundt henne slik de faktisk er, eller lar Bang-Hansen oss i dette grepet se dem mer slik Hedda må se dem; som små og ekle kryp?

I denne situasjonen er Hedda som en kvinnelig anti-Midas: Alt hun tar i blir styggere. Det vakreste hun kan få til er selvmordet: Et rent skudd for tinningen.

Scenografien er estetisk, bevegelsene og bildene på scenen like rene og estetisk vakre. Dette er en Hedda i klar og stram regi, men stramheten har sin sin pris: Når man skildrer det holdte, knipne og smålige, blir det også smått. Publikum gis ikke mange mulighet til å sympatisere med figurene på scenen. Vi deler heller Heddas avsky og vemmelse.

Og da står og faller mye på Hedda. Og dessverre når ikke Marit Andreassen helt fram. Vi ser ensomheten og håpløsheten, men klarer ikke å følge henne helt gjennom hennes handlinger, se nok av hennes indre liv. Hedda Gabler er et mysterium, men her blir hun et for stort mysterium. Da blir hun samtidig for liten.

Les mer på hjemmesidene til Nationaltheatret.

<B>SAMLIV: For ektemannen Tesman er Hedda Gabler et trofe som er vunnet, ikke et samliv som skal leves.
HEDDAS VALG:</B> Har man latt seg fange i sitt eget bur, finnes det fortsatt en mulig frihet. Marit A. Andreassen spiller Hedda Gabler.