Ensrettet Kina-journalistikk

MEDIESENSUR: Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten 29. august med tittelen «Aftenposten og Dagbladet er mest kritisk i sin OL-dekning», var det sikkert mange som fikk en aha-opplevelse. Artikkelen fortalte oss om medie-analytikerne i Cision Norge som har sett nærmere på norske mediers kritiske omtale av Kina under OL. Undersøkelsen tok utgangspunkt i håndboken «Arven etter OL i 2008», utgitt av Norsk PEN, Amnesty og Norsk Journalistlag, hvor mediene ble oppfordret til å fokusere på kritiske forhold som dødsstraff og tortur, omskoleringsleire, mangel på rettssikkerhet, forfølgelse av menneskerettighetsaktivister og mediesensur i Kina. Undertegnede synes det er fint at Amnesty og Norsk PEN engaserer seg i de områdene de jobber med, men at Norsk Journalistlag er med på en slik kampanje, er svært urovekkende.

På Norsk Journalistlags hjemmeside leser vi at organisasjonen har ca. 9500 medlemmer, hvilket betyr en dekning på nesten 100% av yrkesaktive journalister i Norge. Med sin monopolposisjon har Norsk Journalistlag sterk makt over alle norske journalister. Håndboken, med sine 44 sider, gjøre helt klart at «Vårt journalistiske arbeid før, under og like etter OL er avgjørende for presse-friheten i Kina» og derfor må journalister arbeide ut ifra de prinsipper håndboken legger opp til. Reportasjene i norske medier om Beijing OL har vært kampanjepreget og for en stor del i tråd med håndbokens intensjon. Derfor fant Cision Norge det interesant å se nærmere på hvem som er vinnerne av denne «konkurransen» i Kina-kritikk.

Jeg vokste opp i Kina, har bodd i Norge i over 20 år, men sitter igjen med en flau smak i munnen etter å ha observert denne form for sensur av norske medier. Når journalistenes egen organisasjon påberoper seg å være vokter for «ytringsfriheten», men setter denne rollen til side i deres arbeid ved å oppfordre alle journalistmedlemmene til kun å kjøre en sak med en bestemt mening, er det mildt sagt å undergrave sin egen troverdighet.

Kompetanse om dagens Kina blant norske journalister er ikke særlig merkbar. Mangel på slik kompetanse sammen med bevisst bruk av medienes sterke makt til å sette ulike saker på dagsorden, er svært bekymringsfullt for Norges frie og meningsdannende presse og ytringsfriheten mer generelt. Jeg vil herved oppfordre Journalistlaget til å slutte med å legge føringer for hva norske journalister skal rapportere og heller ta sin oppgave som vokter av ytringsfriheten på alvor.