Entertainer med Steele

Året var 1957, og folkeskoleklassen min var delt i to uforsonlige fraksjoner: Bryl-gjengen som holdt med den amerikanske Elvis og vi bustehuene som sverget på at engelske Tommy Steele både så tøffest ut og rocka best.

Det får nå være som det var, en slags folk ble det av oss alle, men jeg vil ikke unnlate å nevne at Elvis has left the building og vel så det, mens Tommy (63) står like hel på scenen i Oslo Konserthus i morgen, med eget show og orkester.

  • Jeg tviler på om jeg våger å møte opp der. Å oppsøke gamle idoler fra en lykkelig barndom er noe av det mest risikable en moden mann kan foreta seg, men jeg kommer til å nynne «Rock With The Caveman», «Happy Guitar», «Elevator Rock», «Water Water Everywhere», «A Handful of Songs», «Singing The Blues» og «Little White Bull» i løpet av helga, det lover jeg, og kanskje mimre litt om filmer som «The Tommy Steele Story», «The Duke Wore Jeans» og «Tommy The Toreador», filmkunst som jeg dog vil fraråde utenforstående å oppsøke. Alt dette handler om den unge Tommy Steele, cockneyen fra Bermondsey, London, som forårsaket opptøyer både i Stockholm og Oslo, og det er ikke han som kommer til konserthuset.
  • Det gjør derimot Tommy Steele, musikalstjerne, entertainer og song-and-dance-man par excellence. Og her er vi ved et stykke popkulturhistorie som teller: Tommy Steele var den første virkelige rockestjernen som til den etablerte underholdningsbransjens forbløffelse eide et talent som bar mye, mye lenger enn til å synge halvtomsete rockelåter og rotere med hoftene. Da han tok steget over til Londons Old Vic og «She Stoops To Conquer» i 1960, tiltrodde kritikerne rølperockeren knapt en sjanse innenfor «seriøs scenekunst», men tok feil. Tommy Steele klarte seg mer enn bra, men det var først og fremst som musikalaktør han etter hvert kom til å triumfere, både i West End, på Broadway og i filmer.
  • «Half A Sixpence», «Hans Christian Andersen», «Finian's Rainbow», «The Happiest Millionaire» - disse er bare noen få stikkord i en showbiz-karriere som ingen rock'n'roll-sanger i verden fornuftigvis kunne bli tiltenkt i 50-åra, den gang rock ble ansett som en cocktail av alle sivilisatoriske samt pre-sivilisatoriske minusvarianter. Her hjemme opplevde vi noe av det samme sjokket da Wenche Myhre gjorde en glimrende «seriøs» rolle i «Elskere» og Inger Lise Rypdal ditto i «Ungen», men det var før, det, og itte nå? Eller...?