Entusiastisk biograf

Veldokumentert! Men noe overlesset.

BOK: Den drevne historikeren Nils Johan Ringdal har fått verbal juling ved et par bokutgivelser. Det har gått litt fort i svingene, og faktaene har ikke alltid vært på plass. Denne gang, stilt overfor materiale om den norske språkforskeren og verdensborgeren med det eksotiske navnet Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne (1892-1978), har Ringdal strammet sine historikermuskler. Gjennom nær 800 sider går han grundig til verks. Kanskje til og med for grundig.

Sidesprang

Det låter muligens som en krampeinnvending. Grundighet er en dyd, ikke en synd. Likevel sitter man igjen med en mistanke om at Ringdal har villet overforsikre seg mot beskyldninger om hastverk og letthet:

Morgenstierne leste Kipling, forteller biografen, og legger ut på en to-tre siders digresjon om hvem denne Kipling egentlig var. Morgenstierne var begeistret for Buddha, sies det, og dermed en ny, lang leksjon i religionsvitenskap, der Ringdal attpåtil gjør et forsøk på å få Morgenstierne og Buddha til å minne om hverandre. (Den ene var født som prins, den andre «som en slags prins».)

Slike sidesprang legger Ringdal ofte ut på, i selskap med avdøde storheter, perifere bekjentskaper og familiemedlemmer. Ett skritt fram, ett til siden. Dermed kommer vi opp i 800 sider. Og biografien får et oppstykket preg. Flyten i fortellingen blir avbrutt av Wikipedia-artikler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Borgerlig

Kanskje skyldes denne grundigheten noe annet enn et forsøk på kritikertilfredsstillelse. Ringdal har skaffet seg et velrustet kildetilfang, men Morgenstierne levde generelt et nokså snilt liv. Han opplevde riktignok litt av hvert på sine reiser i Østen og familien hans menget seg med den nordiske overklassen, inkludert kongelige, men han dyrket ellers den borgerlige, moderate og ukontroversielle middelveien. Jobb, familie, venner, søndagsmiddager. Ikke akkurat sprengstoff nok til 800 sider.

Nybrottsarbeid

Derimot har Ringdal, ved hjelp av lingvist Audun Beyer, kompensert rikelig ved å gi oss et eventyrlig panoramainnblikk i det vitenskapsområdet Morgenstierne og hans samtid engasjerte seg i. Morgenstiernes feltforskning – samle inn, tolke og katalogisere dialekter – i land som India, Pakistan, Afghanistan og Iran, var nybrottsarbeid, selv sammenliknet med de ypperste språkforskere i verden. Koranen og Morgenstiernes pashto-ordbok var standardoppakning for nomader i Afghanistan, sier en talende, men overdreven anekdote. Vi lærer mye om språk – likheter og forskjeller. På pashto heter moren min og broren din «mor mi å vror di».

Språket

Hovedinntrykket er at Nils Johan Ringdal har gjort et hederlig stykke tekstarbeid. I tillegg til å være vektig, viktig og omfangsrik, er den jevnt over smidig komponert og velskrevet. Den burde imidlertid vært sendt i språkvasken noen ekstrarunder. Ringdal lider av utropstegnsyken, og ofte blir den overdrevne bruken komisk, spesielt i kombinasjon med entusiasme og høystemthet: «Akk! Verden var så oversiktlig den gangen!». Eller «Å, som han nå stundet etter å granske fjellmålene der nede!».

I ei bok om språk, kan man se for seg at språk er viktig. «Folk i redaksjonen likte alltid hans besøk fordi denne mannen alltid hadde noe interessant å fortelle …» er ikke alltid godt sagt. Noe kronglete er også formuleringen «De likte seg ikke svært godt i dette litt dystre huset …»

Pubertalspråk støter man på: «Det var et skummelt tiltak at ungdom i motstandsmiljøet satte Universitetets aula i brann …». Smør på flesk: «… oppfordret dem spesielt til å se særlig nøye på…» Komma på vidvanke: «Thordarson undret, seg som studenter før ham, over en viss …» Språklige selvfølgeligheter: «Det er det med rykter, at det er så lite man egentlig vet». Arkaisk språkføring: «Robert Alexander hadde jo utrolig meget av interesse å berette siden han i årevis hadde levd ganske annerledes innpå folk …».

Bestått altså, med noe stryk.