EØS - en trussel mot dyrehelsa?

En utvidet EØS-avtale vil gi små endringer i forhold til gjeldende avtale, og dermed liten grunn til bekymring for en svekket dyrehelse i forhold til dagens handelsrutiner. Utfordringen ligger derimot i en revidert WTO-avtale. Lavere tollsatser forventes å gi økt import, og risikoen for å innføre smittsomme dyresjukdommer øker med mengden dyr som innføres.

Debatten om EØS-avtalens innvirkning på dyre- og folkehelsa står høyt på den politiske dagsorden. Det er ikke lett å skille de faglige argumentene fra synspunkter av mer politisk karakter. Avtalen behandles i Stortinget den 17. desember.

En rekke alvorlige smittsomme dyresjukdommer har hatt lav eller ingen forekomst i Norge. På begynnelsen av dette århundret startet framsynte personer målrettet bekjempelse av sjukdommer som storfetuberkulose, smittsom kalvekasting, munn- og klauvsjuke og svinepest. Dette er sjukdommer som fortsatt har stor aktualitet i mange deler av verden, inkludert Europa. Eksempelvis ble det i løpet av 1997-98 slaktet ned ca. 11 millioner svin på grunn av svinepest i Nederland. Svinepest, munn- og klauvsjuke og smittsom kalvekasting er utryddet her i landet. Storfetuberkulose ble siste gang påvist tidlig på 60-tallet. Midt på 80-tallet dukket sjukdommen opp igjen, sannsynligvis på grunn av smitte fra mennesker til dyr. Vi skylder pionerer som la malen for bekjempelsen av alvorlige smittsomme dyresjukdommer en stor takk.

Fram til 1994 hadde vi et generelt forbud mot innførsel av dyr og dyreprodukter. Innførsel kunne bare skje etter dispensasjon fra Landbruksdepartementet. I tillegg til helsemessige vurderinger var det også en kvantumsbegrensning. Disse strengt lovbaserte reguleringene førte til begrenset innførsel av levende dyr og annet avlsmateriale. Det var i første rekke storfe av kjøttferaser det ble gitt dispensasjon for. Av mjølkeraser ble det innført en del sæd, men svært sjelden levende dyr. For de fleste andre dyreslag var import av levende dyr svært begrenset. Denne restriktive holdningen til innførsel av dyr og animalske produkter ble ofte kommentert som unødig streng både i internasjonale og nasjonale sammenhenger. Systemet var likevel ikke tilstrekkelig for å hindre innslep av nye sjukdommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En tredje forklaring på at den norske dyrehelse har en høy standard, er strukturen i dyreholdet. Vi har små besetninger, basert på familiedrift, ofte med betydelige avstander mellom enhetene. Denne småskalavirksomheten har utvilsomt ført til at vi har unngått de smittemessige belastningene som et industripreget husdyrhold medfører. Det faktum at norsk husdyrhold har et helsemessig fortrinn i internasjonal målestokk, er et resultat av tradisjoner og rutiner for internasjonal handel og prinsipper som ble etablert tidlig i bekjempelsen av alvorlige dyresjukdommer. Den gunstige helsesituasjonen har gitt husdyrprodusentene og storsamfunnet kvalitetsmessige og økonomiske fordeler. Det er en betydelig utfordring å videreføre fortrinnene i den internasjonaliseringsprosessen som pågår, og som også norsk husdyrhold er blitt en del av.

I 1994 inngikk Norge EØS-avtalen. Kort tid etter sluttet Norge seg også til WTO-avtalen. Begge avtalene innebar nye prinsipper for internasjonal handel med dyr og dyreprodukter. EØS-avtalen førte til at innførselsforbudet på dyrehelsemessig grunnlag ble erstattet med forskriftsbaserte bestemmelser som åpnet for handel innenfor EØS-området. Det var ikke lenger nødvendig å søke om dispensasjon. På noen områder fikk Norge særvilkår, men det var en forutsetning i avtalen at disse særvilkårene skulle reforhandles innen relativt kort tid. Det er denne reforhandlede EØS-avtalen, også kalt veterinæravtalen, Stortinget nå skal ta stilling til. Dersom Stortinget slutter seg til den utvidede EØS-avtalen, er de fleste offentlige bestemmelser om handel med dyr og dyreprodukter, bekjempelse av alvorlige dyresjukdommer samt rutiner for rapportering av sjukdomsutbrudd, sammenfallende med EUs regelverk.

WTO-avtalen, som Stortinget sluttet seg til kort tid etter den siste folkeavstemningen om EU-medlemskap, opphevet prinsippet om et kvantumbasert importvern. WTO-avtalen og den delen av denne som omhandlet sanitære og fytosanitære problemstillinger (SPS-avtalen) knesatte også prinsippet om at det må aksepteres en viss risiko ved internasjonal handel, og at det ikke kan stilles krav som kan oppfattes som tekniske handelshindre. Konsekvensene av avtalen ble at Norge fikk et tollbasert importvern, samtidig som søkelyset ble satt på eventuelle tekniske handelshindre. Betingelsene for handel med dyr og dyreprodukter mellom landene er ikke lenger et nasjonalt anliggende. Handelen styres av de internasjonale handelsavtalene Norge har inngått.

Verken EØS-avtalen eller WTO/SPS-avtalen setter begrensninger for hvilke tiltak som kan gjennomføres nasjonalt, forutsatt at det ikke gjennomføres mer omfattende undersøkelser av importerte dyr enn av norske husdyr. Ut fra dette prinsippet har myndighetene iverksatt nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammer der de fleste husdyrarter, inkludert marine fiskearter, inngår. Foreløpig omfatter programmene 18 dyresjukdommer, og friske besetninger og oppdrettsanlegg får regelmessig besøk av distriktsveterinæren for prøvetaking og helsesjekk. Dette omfattende oppfølgingsregimet er nødvendig dersom vi skal beholde det forspranget Norge har når det gjelder dyrehelsestatus i et internasjonalt perspektiv. Programmene blir derfor uhyre viktige som beskyttelse mot innslep av smitte via import. Så lenge vi har et bedre opplegg for dokumentasjon av dyrehelsa enn andre land, kan dette kontrollprinsippet gjennomføres. Programmene gir også økt kunnskap om vår egen status. Vi innrømmer at vi har fått noen overraskelser i den sammenhengen. Det var uventet å finne paratuberkulose i storfepopulasjonen.

Vil en utvidet EØS-avtale føre til en reell svekkelse av sikkerheten mot smitte ved import fra EØS-land? All liberalisering av handel med biologisk materiale innebærer økt risiko for å få smitte inn i landet. Internasjonaliserings- og globaliseringsprosessen som pågår vil generelt ha sin pris i form av spredning av smitte over landegrensene. Vil tiltakene som settes i verk for å hindre dette være tilstrekkelige? I forhold til den utvidede EØS-avtalen er spørsmålet om de nasjonale programmene og de nye mottakssystemene, blant annet isolering av importerte dyr, vil kompensere for de norske særordningene med grensekontroll og karantenering som nå blir tatt bort. Ut fra det faktum at vi allerede har en EØS-avtale, at vi erstatter karanteneordningen med nasjonale kontrollprogrammer, og at den utvidete EØS-avtalen ikke gir grunnlag for økt import, er det lite som taler for at avtalen svekker sikkerheten ved innførsel. Det kan tvert imot hevdes at noen av de nye kontrollrutinene, som ikke har vært i bruk tidligere, vil kunne styrke sikkerheten etterhvert som de utvikles. Det er også grunn til å understreke betydningen av den ansvarliggjøring av importører som følger i kjølvannet av de nye importrutiner.

Den store utfordringen kommer med en reforhandlet WTO-avtale, som forventes å gi grunnlag for økt import. All import medfører risiko for smitte, og en økning i importkvantumet vil øke risikoen. Internasjonaliseringsprosessen vil gå videre med uforminsket kraft. I dette perspektivet ligger utfordringen for myndighetene og næringen i å ha best mulig beredskap, kompetanse og et best mulig samhandlingsmønster.