EØS blir stadig mer utilstrekkelig

NORGE HAR ALDRI hatt en egen Europa-politikk. Landet har blitt med i og har tilpasset seg rammer bestemt av andre. Vi fulgte Storbritannia i EFTA inntil britene i 1973 gikk med i EU. Etter folkets nei til medlemskap ble nøkkelen for Norge en stadig videregående tilpasning til EU, først gjennom frihandelsavtaler, siden innenfor rammen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Men fordi økonomi i EU inngår i en stadig mer omfattende politisk integrasjonsprosess, er EØS blitt mer og mer utilstrekkelig i praktisk politikk. Supplerende rammer er blitt opprettet i form av Schengen-systemet, diverse observatørordninger i sikkerhetspolitiske fora, osv. Beslutningsmyndigheten er imidlertid forbeholdt EU.

Så lenge Norge kunne betrakte NATO og den atlantiske samarbeidsrammen som en slags overordnet ramme også for EU, kunne en i Oslo og Reykjavik med en viss berettigelse si at en er med der de viktigste beslutningene fattes. Men slik er det ikke lenger. Etter den kalde krigs opphør, er NATOs rolle blitt mer marginal i utformingen av det framtidige Europa. Det er først og fremst i EU diskusjonen om dette føres og de relevante beslutningene fattes. Nå gjelder det ikke lenger bare Vest-Europa, men organiseringen av praktisk talt hele Europa, også sikkerhetspolitisk.

I DENNE STØRRE sammenhengen blir EØS fra et EU-synspunkt hovedsakelig et praktisk spørsmål, som gjelder håndteringen av visse særordninger for de tre små ikke-EU-medlemmene i EØS. Norge, Island og Liechtenstein representerer med sine tilsammen ca. 5 millioner innbyggere og stort sett velfungerende økonomier ikke noe politisk problem for EU, men avtalen krever naturligvis å bli fulgt opp på en gjensidig ryddig måte. Etter at Liechtenstein - pga. visse uløste problemer med Tsjekkia og Slovakia fra oppgjøret etter 2. verdenskrig - nektet å underskrive den nyforhandlete EØS-avtalen i forbindelse med den forestående utvidelsen til 10 nye medlemsland, har det kommet sand i maskineriet. EU, som mener at dette er en historisk sak som ikke har noe med EU å gjøre, har overlatt ansvaret for å få i stand en løsning til de tre EØS-landene selv.

Stort klarere kan det knapt sies at EU synes å ha viktigere ting å ta seg av for tiden enn EØS. Liechtenstein-saken er desto mer usmakelig for EU fordi den så demonstrativt illustrerer en fare som det pågående grunnlovsarbeidet søker å forebygge, nemlig at en enkelt stat skal kunne blokkere for vedtak som alle andre er enige om. For EU er det viktigste nå å få den pågående traktatkonferansen om en grunnlov for EU vel i havn. En fastere organisering av unionen utgjør nemlig en forutsetning for utvidelsen. Verken de indre reformene eller utvidelsen stopper opp om EØS-avtalen ikke blir ratifisert som forutsatt. Skadelidende blir her i første rekke de tre EØS-landene selv.

RESULTATET KAN i verste fall bli at EØS som multilateral ordning simpelthen faller bort. EU vil kunne toe sine hender og si at det var da synd at EØS-landene her ikke kunne finne fram til en løsning. Norge og Island kan selvfølgelig med like full rett si at de overhodet ikke har noe ansvar for den situasjonen som har oppstått. Dette argumentet kan imidlertid ikke ventes å finne gehør hos EU og vil sannsynligvis også være virkningsløst overfor Liechtenstein. Det antakelig beste Norge og Island kan gjøre, er å avholde seg fra å blande seg inn i denne betente saken, som eventuelt bare kan finne sin «løsning» innenfor rammen av en internasjonal tvistedomstol.

Mest sannsynlig er det at Liechtenstein bøyer av og ratifiserer avtalen. Men hvis ikke? Hvilke alternative valgmulighetene kan da tenkes å foreligge for de tre EØS-landene? Det en trygt kan slå fast, er at det under enhver omstendighet vil være EU selv - ikke EØS-landene - som bestemmer disse.

Den kanskje enkleste muligheten på kort sikt vil være om EU lar avtalen tre i kraft som planlagt for Norge og Island, og at Liechtenstein inntil videre får en slags unntaksstatus. En annen mulighet kunne kanskje bestå i bilaterale ordninger mellom EU og de tre EØS-landene enkeltvis - f.eks. etter mønster av Sveits. Men det er særlig to ting som taler imot en slik løsning.

For det første ser både Sveits og EU den praktiserte bilateralisme som en tungrodd og foreløpig løsning - i påvente av at fullt medlemskap skal bli mulig. For det andre står EU som nevnt midt oppe i en intens og prinsipiell tautrekking om unionens videre utforming, hvor bilateralisme strider mot hovedmålsettingen om forenklete og mer strømlinjeformete beslutningsstrukturer. Et tredje alternativ - som har stått åpent i lang tid - er naturligvis å velge medlemskap. Det forutsetter imidlertid folkeavstemninger.

NOE SOM BURDE påkalle økt interesse i EØS-landene, er at EUs nye traktatgrunnlag i tillegg til medlemskap opererer med kategorien «spesielle forbindelser med naboland», mens EØS ikke nevnes i det hele tatt. Siktepunktet for nabolandspolitikken er «å opprette et område av velstand og godt naboskap, basert på unionens verdier». Blant de land som regnes som potensielle deltakere i denne kategorien, nevnes Ukraina, Hviterussland, Moldova og Russland. Videre blir - i tilfelle medlemskap avslås - en slik naboskapsløsning utvilsomt aktuell for Tyrkia så vel som for de land på Balkan som eventuelt ikke kvalifiserer for medlemskap.

Selv om den utvidete EØS-avtalen blir ratifisert, vil Norge og de to andre landene den gjelder, helt klart falle inn under kategorien «naboland». Det er ingen grunn til å tro at de kommer i noen privilegert stilling fordi om de er med i det felles økonomiske samarbeidsområdet, for målsettingene er stort sett de samme for begge typer «område». Det som imidlertid ennå skiller de tre nåværende EØS-landene fra de øvrige nære naboland, er at de selv kan bestemme om og når de skal ta skrittet til å bli fullverdige EU-medlemmer.