Etter Europautredningen har Aftenposten slått fast at «EØS-avtalen er en demokratisk fiasko for Norge». Når Dagens Næringsliv tilføyer at Norge har mindre selvråderett fordi vi bare er tre fjerdedels EU-medlem, bør vi se på ja-sidas metoder for drøyt 20 år siden.
For det første: Før stortingsvalget 1989 la Ap-ledelsen taushetens lokk på forhandlingene om å innlemme Norge i det indre marked. Det de kalte en «kartleggingsfase», skulle vare til 20. oktober. «Vi kan jo ikke stille tiden fram til 20. oktober og vite hvor vi da står,» sa statsminister Harlem Brundtland da hun avslo å svare på spørsmål like før valget. Medietaushet var hennes metode.
Etter 1989-valget ble det fart i arbeidet med å lage en ny juridisk konstruksjon. Den fikk navnet: Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, eller bare EØS.
For det andre: Da forhandlingene var slutt, vedtok Stortinget 29. april 1983 den endelige EØS-avtalen, for at Norges forhold til EUs indre marked heller ikke da skulle bli valgkamptema. Det holdt så vidt: Bare to flere ja-stemmer enn nødvendig for lovlig vedtak.
For det tredje: Etter valget i 1993 var det ikke lenger nødvendig flertall for EØS i Stortinget. I trontaledebatten det året foreslo jeg på vegne av RV (i dag Rødt) at det nyvalgte Stortinget skulle ta standpunkt til EØS-avtalen.
Senterpartiets parlamentariske leder Johan J. Jacobsen sa før avstemningen at «det kunne være interessant å få sett om en EØS-avtale ville kunne ha sjanse til å bli vedtatt av dette Stortinget. En votering vil da også for så vidt på en måte bli en test på det»
EØS-avtalen besto ikke testen. 21. oktober 1993 hadde ja-sida to stemmer for lite til et lovlig vedtak om å innlemme Norge i EUS indre marked.
Fasit: Norge ville ikke blitt med i EØS viss Ap-regjeringa hadde fulgt demokratisk skikk og ventet med stortingsbehandlinga til etter valget.
Førvalgskuppet 29. april 1993 var nødvendig for å få Norge inn i EØS. Husk dette når vi med demokratiske metoder trapper opp kampen for å avvikle EØS.
