Epidemien blant oss

«Dersom vi skal fortsette å bruke begrepet risikogrupper, vil vi grave oss dypere og dypere ned i problemer med utbredelsen av hivviruset.»

- La oss tenke oss et scenario der over 900 000 nordmenn er hivpositive. Da ville et helsetilbud på dagens nivå ha brutt sammen. Sykehusene ville vært overfylt, og i tillegg til alle hivpositive som ikke ville fått hjelp, ville også andre pasientgrupper bli utestengt. Hivmedisiner er svært dyre, og selv om Norge teknisk sett ville kunne produsere dem billigere selv, ville vi bli nektet å lage dem av de store medisinfirmaene som har patentrettighetene. Folketrygdfondet ville ikke kunne dekke alle medisinutgiftene. De som må ha medisiner, må eventuelt betale selv. Når de hivpositive begynte å bli syke, ville familiens inntekt synke fordi sykelønnsordningen har falt sammen. Ektefellen som er i arbeid, må gå ned i arbeidstid for å stelle den syke, noe som utgjør ytterligere inntektsfall. Ettersom lærerne dør ut, vil utdanningsnivået være synkende. Landets produksjon vil synke fordi stadig større del av arbeidsstokken blir satt utenfor. Bedrifter må innskrenke og boreplattformer tømmes for folk.

For oss er dette nærmest en utenkelig situasjon. Men noen timer med fly sørover tar oss rett inn i dette skrekkbildet. Vi kan knapt forstå hva som skjer i Afrika i dag, og vi tør knapt tenke på hvordan kontinentets framtid vil bli.

Fram til nå har de rike lands bidrag til å begrense katastrofen vært beskjeden. Riktignok har det vært programmer og pengeoverføringer. Men heller ikke et virus er upolitisk, og det er selvfølgelig ikke tilfeldig at viruset sprer seg raskest der menneskene er fattigst. La oss ta to faktorer der vi på en grunnleggende måte har bidratt til katastrofen. Etter at vi rike temmelig ukritisk har lånt ut store beløp til afrikanske land og mange av dets despotiske og korrupte ledere, krever de multinasjonale pengeinstitusjonene pengene tilbake. Med renter. Imidlertid er både despotene og pengene borte, men folket er igjen, og må nå betale gjelda etter dem. Dette har gjort det umulig for mange av landene å utvikle seg, slik at de kunne nådd i hvert fall et minimumsnivå på helsevesenet og undervisningstilbud, de to avgjørende faktorer som kunne begrenset epidemien.

Ved siden av den manglende viljen til gjeldssanering er de internasjonale reglene for beskyttelse av patentrettigheter en vesentlig del av katastrofen. Igjen er reglene selvfølgelig til begunstigelse for de rike multinasjonale konsernene, denne gangen de farmasøytiske. De medisinene som til en viss grad kan begrense en aidsinfeksjon, er ekstremt dyre, bl.a. på grunn av konsernenes monopolsituasjon. Og en medisinering som koster 100000 kroner i året i Norge, koster det samme i Zambia. To land har imidlertid fått tillatelse til å produsere en del medisiner på lisens, Brasil og Thailand. De klarer å produsere til en tiendedel av prisen. Da Sør-Afrika, som har over fire millioner hivpositive, forlangte det samme, sa firmaene nei, og USA truet Sør-Afrika med sanksjoner dersom de prøvde å bruke det internasjonale lovverket (den såkalte PRIPS-avtalen) for å tiltvinge seg retten til å produsere medisiner.

Hvordan kan det ha seg at vi har latt epidemien utvikle seg til en slik katastrofe, før det nå endelig ser ut som om den rike verden skal begynne å engasjere seg?

Kanskje har det noe å gjøre med hvordan vi ser på hivpositive i vårt eget land? Vårt manglende engasjement kan henge sammen med at det ikke er vi som rammes, men de. For vi er vant til å tenke på hivepidemien som noe som rammer dem. Helt siden epidemien oppsto, har vi brukt begrepet risikogrupper. Homoseksuelle, sprøytebrukere og svarte. Grupper som ikke har hatt spesiell høy status i det norske samfunnet. Dem.

Det å operere med risikogrupper har sammenheng med å få et visst system i arbeidet med epidemien. Men det har også noen alvorlige sideeffekter som ramme hivpositive hardt. De fleste av oss kjenner noen som har hatt kreft, hjerteinfarkt eller andre alvorlige lidelser. Det er lidelser blant oss, og kan ramme oss selv. Hiv er noe annet. Det å knytte hiv opp til spesielle grupper som mange ikke ønsker eller våger å identifisere seg med, har ført til mange tragiske skjebner. På kontoret får vi telefoner fra personer som med forsiktig røst ber om å få være anonyme. Og de forteller sin historie om frykt og ensomhet. Faktisk er det ikke først og fremst sykdommen de frykter, men avsløringen. For forteller en sine omgivelser at en er hivpositiv, er en samtidig avslørt. En må være homoseksuell eller sprøytenarkoman. Eller ennå verre: en kan ha hatt risikoatferd, som er ennå en betegnelse i hivterminologien. Et begrep det virker som særlig kvinner rammes av. I sin bok «Kjærlighetens flyktninger» skriver forfatter og journalist Eva Lind Karlsen treffende om hvordan hun har opplevd disse begrepene. Hvordan kunne hun, som hvit kvinne i Norge, som traff en hvit mann og ble forelsket, og gjorde som de fleste voksne gjør, bli smittet? Hun tilhørte da ikke noen risikogruppe, det gjorde jo ikke han heller. Dessuten bedrev hun ikke risikoatferd. Snarere tvert imot. Det var så mye annet å gjøre. Men nå fant hun plutselig seg selv med kanarigult hår og manglende tre tenner. Eva Lind Karlsen var blitt sitt eget case. Hun var blitt hivpositiv.

Poenget er jo at verken hun eller andre er avslørt for noe som helst.

I den grad vi aksepterer at menneskene i det hele tatt er seksuelle vesener, kan vi ikke samtidig stemple dem for å tilhøre en risikogruppe. Poenget er et vi alle i en gitt situasjon kan bli smittet av seksuelt overførbar sykdom.

Dersom vi skal fortsette å bruke begrepet risikogrupper, vil vi grave oss dypere og dypere ned i problemer med utbredelsen av hivviruset. For det første har vi problemet med den sterke stigmatiseringen vi har av hivpositive. Stigmatiseringen fører dermed til en enorm ekstrabelastning. På kjøpet får vi de- og vi-problematikken, som fører til at vi ignorerer dem som er smittet, enten det er menneskene midt iblant oss, eller de er i det fattige Afrika.

Men den største utfordringen ligger nå foran oss. Problemet er at antall nysmittede i Norge stiger raskt. I 1998 var det om lag 100, i 1999 nesten 150, i år ser det ut til å bli nesten 200. Første halvår 2000 var bare litt over 15% av de nysmittede smittet ved homoseksuell praksis, for å ta en av de såkalte risikogruppene. Hvor mange av de nysmittede som hadde risikoatferd, kan vi vel vanskelig noen gang finne ut.

Det er nå helt klart at epidemien er i ferd med sakte, men sikkert å bre seg ut blant oss, hvit som svart, hetero som homo. Skal vi som har ansvar for arbeidet mot utbredelsen av viruset, fortsette med teorien med at det bare er de andre som smittes, fører vi folket bak lyset.

Vi må erkjenne at vi har en epidemi. Hivpositive skal føle omsorg og solidaritet, og ikke frykt og stigmatisering. Hiv skal ikke knyttes opp til bestemte grupper eller et bestemt atferdsmønster. Hiv kan like gjerne være resultat av en enkeltstående handling som de aller fleste av oss opplever. Og det er like ille når vi eller vårt barn smittes, eller når et barn i Afrika smittes av det samme. Epidemien rammer oss.