Anmeldelse: Hjelvik - «Welcome to Hel»

Episk heavy metal-moro

Tidligere Kvelertak-vokalist svinger hammeren. Erlend Hjelvik solodebuterer med «Welcome to Hel».

Foto: Synne Nilsson
Foto: Synne Nilsson Vis mer
Publisert

«Welcome to Hel»

Hjelvik

Metal

Utgitt: 2020
Plateselskap: Nuclear Blast

«Episk heavy metal-moro»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det kom som en stor overraskelse på de fleste da Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik valgte å forlate bandet på hælen av bandets omfattende rundtur i Europa som oppvarmere for Metallica.

Men som alle vet - rockens veier er uransakelige. Kvelertak fortsatte ufortrødent videre med ny vokalist, og nå er Erlends første kapittel som soloartist også skrevet. «Welcome to Hel» er tittelen på rogalendingens debut som eneveldig, og både titler og coverkunst forteller med store bokstaver at Hjelvik ikke har lagt det inspirasjonen fra det norrøne bak seg.

Tøyer strikken

Der hvor Kvelertak brukte symbolikk og fortellinger fra samme bok i en mer humoristisk kontekst, er «Welcome to Hel» preget av at dypdykkene går lenger ned i materien. Noe som også gjør at estetikk og tekster beveger seg på en skarp knivsegg mellom Manowar-parodi og trollbindende heavy metal.

Heldigvis lander prosjektet for det meste på riktig side. Som for eksempel når Hjelvik tøyer strikken i «The Power Ballad of Freyr». En vikingrock ode til Frøya, komplett med luftige trommer, nynnbare melodier og et refreng skreddersydd for å svinge drikkehornet. Verket skjeler heldigvis mer til Angel Witch og Saxon enn tidligere nevnte Manowar. Og det er en god ting.

Heavy metal-moro

Men la oss spole tilbake til starten av albumet. Der Kvelertak blandet punk og rock'n'roll med illsinte black metal-riff, er det klassisk heavy metal paret med like klassisk thrash og black metal som er Hjelviks lodd i livet. «Father of War» og «Glory of Hel» er to lysende eksempler på at det går an å lage storslagen og underholdende metal i 2020 uten å måtte be om unnskyldning etterpå. «12th Spell» viser at Hjelvik også har et godt lag med det atmosfæriske. Det låter dunkelt og passe melodisk, med et herlig venomsk midtparti.

Produksjonen på «Welcome to Hel» er organisk og åpen, uten moderne fiksfakserier. Låtene er gjennomgående spekket med harmonigitarer man gjerne forbinder med band som Iron Maiden og Thin Lizzy. Når man går hardere til verks riffmessig, ledes tankene ofte i retning den tidlige epoken til en viss bergenser, hvis artistnavn man ikke lenger kan nevne i sosiale medier.

Det er et par spor her som lager noen skraper i vikingidyllen her - spor som «Ironwood» framstår noe tafatt i all sin simplistiske prakt og enkelte av melodiene og riffene kunne vært strammet opp et hakk og to.

Alt i alt er dette likevel en breial og skamløs retur fra en av norsk rock og metals beste frontmenn. Velkommen tilbake.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer