Episk stormløp

En leseverdig og spennende historie. Befriende i sin ustyrtelige villskap.

Om Yasar Kemal er det sagt at han vandrer i Homers fotspor, og det er sant så lenge man tenker på den kontrastrike flytende fortellingen med de mange skikkelsene, de sterke skjebnene, de dramatiske opptrinnene og den sterke eksponeringen av angst, kjærlighet, hat og nag.

Slektene i den lille landsbyen Tsjukorova på den anatoliske høysletta der handlingen finner sted, bærer på gammelt nag og gammelt fiendskap. De minnes konflikter mellom familiene i tiår tilbake, og de skuler avindsjuke og sjalu på hverandre.

Av og til bryter det ut ættefeider som kan minne om de islandske. Blant annet overværer leseren en mordbrann som ikke står noe tilbake for den som er skildret i Njåls saga. Bandittene med Zalimoglu i spissen omringer Memik agas hus, og Zalimoglu ønsker en tvekamp mann mot mann med Memik aga, så skal han spare de andre: «Ut, Memik aga, kom ut! I natt skal du dø, koste hva det koste vil, det må du forstå. Ikke tving meg til å drepe uskyldige mennesker også.»

Dramatisk

Men Memik aga kommer ikke ut, og blodbadet begynner, og ender selvfølgelig med forferdelse. Slike dramatiske scener er det mange av i romanen, og Kemal skildrer dem med en intensitet, en livfullhet og i et poetisk og høystemt språk som er en sjeldenhet i moderne litteratur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hans stil er beslektet med eventyrets og sagnets, med legendens og mytens, og det kan til tider gjøre menneskene fjerne og stereotype, slik som den underskjønne Eminé, som alle i Tsjukurova er forelsket i, men som bare elsker Ismail aga.

Men Ismail aga gjengjelder ikke hennes kjærlighet, selv om hun tilbyr seg å gi ham en sønn, en etterkommer av Horzum-folket, en stolt slekt som går tilbake til landet Horasan, som ikke er mer.

Men Ismail aga hadde avgitt et løfte, og litt seinere ble hans sønn Mustafa født av en annen kvinne, hans kone, og Eminé giftet seg med en annen, en gammel mann, men handlingen svirrer videre, og en natt går hun til ensomme Salman, Ismail agas stesønn, som aldri har sett en kvinne før. Hans eneste elskerinne til da har vært en hoppe, og den elskoven har landsbyguttene bivånet.

Homersk

tematikk


Salman er som tittelen forteller, romanens hovedperson. Han er halvt trollmann, halvt en ensom og lengtende utstøtt, satt totalt i skyggen av farens ektefødte sønn Mustafa, som forfatteren har sett en del av handlingen gjennom. Salman er Ismail agas vaktpost, hans evige og trofaste beskytter, en mann han elsker over alt i verden, og som han skylder sitt liv. Det er Salmans bedrifter og eventyr som utgjør brorparten av denne forrykende fabelen, som til tider kan fortape seg i detaljerte sidehistorier, men som alltid penses tilbake til hovedfortellingen, og som har et grufullt og høyst overraskende klimaks, som likevel er følgeriktig psykologisk.

Ingen kan fly fra sin skjebne, alle blir innhentet av de gjerninger som er begått. Også tematikken er Homers og sagaens. En leseverdig og spennende historie, pittoresk og annerledes, og egentlig befriende i sin ustyrtelige villskap.