Eple uten skrott

Det er grenser for hvor mye jungsk drømmesymbolikk det er mulig å tyne ut av en frukt og en farge. Men det blir bra bilder og familievennlig grøss av «Forvarselet».

«Forvarselet» åpner med illevarslende overvakre bilder. Den synske kvinnen med det teskjetydelige navnet Claire Cooper (Annette Bening) hjemsøkes i drømme av seriemorderen Vivian (Robert Downing jr.).

Samme mentale mynt

Han dreper barn og kaster kroppene deres ut i en sjø - hvor det står en oversvømt by på bunnen.

Claires datter Rebecca blir seriemorderens neste offer, og Claires hode fylles av Vivians tanker og minner.

Hun hallusinerer over epler, eplehager, rødfarger og blodig skrift til hun tørner og havner på sinnssykehus. Her bor hun på samme rom som det Vivian vokste opp i. Hun gjenopplever hans forkvaklede barndom og bestemmer seg for å ta igjen med samme mentale mynt.

Logisk brist

Regissør Neil Jordan (Oscar for «The Crying Game») har laget en film etter drømmeleksikonet. Men filmen brister i logikken: Hvilken forbindelse har Vivian til akkurat Claire som ivaretar marerittene hans? Hvorfor får en psykiater stor plass i filmen - uten at han gjør det plukk for å nyansere og plassere Claires hjernehelvete?

En Hollywood-fabrikk som Dreamworks har ikke lov til å slippe unna med lettvintheter. Mot slutten åpenbarer omsider tilfellet Vivian seg. Jung avløses av freudiansk familiepsykologi på kveldskursnivå.

Robert Downing jr. har ingen sjanse til å redde filmen fra å bli massiv og skoleflink. Filmen henger sammen fordi Dhario Khondjis foto og fargeeksperiment skaper en tett stemning og en gjennomført visuell stil.

Friskheten er det Annette Bening som står for. I rollen som Claire er hun både sterk, skjør, vis og modig - og står inderlig godt som frynsete dame.