HØYHUS I EPLEHAGE: Boligblokker i villastrøk. Er dette harmonisk fortetting?
 Foto: NTB Scanpix<div><br></div>
HØYHUS I EPLEHAGE: Boligblokker i villastrøk. Er dette harmonisk fortetting? Foto: NTB Scanpix

Vis mer

Eplehagene fylles av høyblokker

Det koster flesk å holde utbyggere unna nabotomta: 76,5 millioner kroner på Bygdøy, 20 millioner ved Holmendammen.

Kommentar

I en hovedstad som skriker etter ledige tomter, merker også Bygdøy presset. La oss si at du arver en villa og noen mål eplehage, og utbyggere tilbyr 20-40 millioner. Takker du ja, forvandles gjerne det gamle trehuset til fire funkisboliger. Gradvis endrer nabolagene karakter. Rikdommen øker, mens hagene blir mindre. Epleslang er ikke lenger mulig: Barna har full kalender, og man kan ikke sende au-pairen, siden trærne er borte.

Dette er utviklingen i mange Oslo-bydeler. Når slitne eneboliger på Kjelsås selges fire og seks millioner kroner over takst, er det utbyggere som vinner budrunden. Men på grunn av regler om høyde og slikt, kan ikke utbyggerne gå helt bananas, og vi snakker derfor om «utvikling», ikke rasering. Om noen tiår vil mange eneboligstrøk i det sentrale Oslo være svært forandret og ganske fortettet.

Med mindre man gjør som Egil Stenshagen (69), milliardær og bilforhandler. For tre år siden kjøpte han den 1,4 mål store Admiral Børresens vei 10 D på Bygdøy for 27 millioner kroner. Han rev huset og satte opp en villa på 600 kvadrat, skriver Dagens Næringsliv. Tidligere i vår kjøpte han også nabotomta. Denne er på hele åtte mål, med strandlinje og grei panoramautsikt mot fjorden. Den tidligere europamesteren i rallycross betalte 76,5 millioner kroner for tomta, noe som skulle bety at funkis-utbyggerne var villige til å betale nesten det samme. Stenshagen sa følgende til DN: «Som kommende nabo er det av stor interesse å ha kontroll på utviklingen av denne eiendommen. Den kan bebygges med cirka 3000 kvadratmeter bolig for salg. Så jeg håper og tror prisen kan forsvares.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er derfor ikke overraskende når samme avis nå melder at Stenshagen nøyer seg med å bygge en 70 kvadrats garasje, delvis nedsenket i bakken, på den romslige strandtomta. Kunne vi foreslå at han planter noen epletrær?

På en annen kant av byen, Nedre Grefsen, finner vi 250 villaeiere som gjerne skulle hatt Stenshagens ressurser. Her har skjebnen og hovedstadens kraftige vekst bestemt at bebyggelsen skal reguleres etter normene for byens nye knutepunkter. Det skal bygges høyt rundt blant annet Storo. Ja, hvordan skal vi ellers få plass til 200000 nye innbyggere?

Antall boliger på Nedre Grefsen skal mangedobles. Det skal bygges opptil 12 etasjer. Området vil over tid bli ugjenkjennelig. Men ingen skal tvinges til å flytte, sier byrådet. Det skulle tatt seg ut.

Utbyggerne står naturligvis klare. Huseierne må ta en avgjørelse: Lønner det seg å selge først eller sist? Bør man gå sammen med naboer og selge samlet? Byrådet melder at alt skal foregå i ordnede former, med områdeplaner og kvalitet på alle nivåer. Det later uansett til å bli en form for regulert darwinisme. Eventuelt kan beboerne gjøre som åtte naboer ved Holmendammen, som nylig gikk sammen om å kjøpe ei nabotomt for 20 millioner, utstyre den med en klausul mot utbygging, for så å selge videre for drøye 19 millioner.

I utgangspunktet er det ikke synd på folk med hus og hage så nær sentrum som Nedre Grefsen. De kan høste en betydelig gevinst, trolig nok til et lekkert stykke nyfunkis på Bygdøy. Men det føles galt å rasere etablerte bomiljø for å lage god by.