Eplekjekkasene

The Strokes spanderte en flaske hvitvin og snakket ut om rockstjernelivet i «The Big Apple» - og om Ragnhild fra Kristiansand.

- DET ER MITT LIVS

beste øyeblikk noensinne, sier The Strokes-gitarist Albert Hammond Jr.

Det er SoHo, Manhattan, New York City, høsten 2003, men Albert snakker likevel om Odderøya, Kristiansand, sommeren 2001.

Den litt kryptiske Albert-historien som det engelske musikkmagasinet Q gjengir i sitt novembernummer («I fell in love with this girl, she took me running through the hills, we made love late at night»), får her sin forklaring:

- Hun het Ragnhild. Hun jobbet i Røde Kors. Det var virkelig fantastisk. Kristiansand var nydelig.

- Holder dere kontakten?

- Eh, nei. Jeg aner ikke hva hun gjør. Men jeg tror ikke moren hennes syntes det var noen god idé at vi skulle være sammen. Jeg har en annen kjæreste nå.

DEN GANGEN I KRISTIANSAND for to år siden var The Strokes et ungt og lovende New York-band med bare en EP, «The Modern Age», og en single på samvittigheten. Det hadde riktignok vært en hel del skriverier i NME og engelsk presse for øvrig, og dette var nok til at noen tusen nysgjerrige sjeler møtte opp på Idrettsplassen en fredag ettermiddag for å få med seg noe man seinere kunne skryte av overfor barnebarna; «jeg så The Strokes før de ble store».

Det er de blitt.

HELE GJENGEN, minus låtskriver og frontfigur Julian Casablancas, ankommer det smukt moderne, forutsigbart minimalistiske, orientalsk-inspirerte og ikke akkurat rasende billige 60 Thompson Hotel i samlet flokk. Hotellet og den tilhørende restauranten Thom er et slikt sted man fint kan tenke seg som location for en drink og en snack med damene i «Sex og singleliv».

Det er i en to-etasjes suite på 60 Thompson Hotel, rett ved oppgangen til det som må være SoHos feteste takterasse, at The Strokes holder hoff i noen hektiske septemberuker, mens journalister flyr inn fra de fjerneste himmelstrøk for å snakke med dem om livet og kjærligheten og «Room On Fire». Det er navnet på den forventningsfullt etterlengtede oppfølgeren til genierklærte «Is This It», som kom ut noen måneder etter at The Strokes gjestet Kristiansand sommeren for to år siden.

Da vi får høre gjennom «Room On Fire»-skiva på stereoen inne på suitens soverom før intervjuet skal begynne, sitter unge Hammond og hans gitarkollega Nick Valensi utenfor og er urolige. The Strokes har i grunnen alt å tape i runde nummer to.

- Jeg vil ikke si at denne plata er bedre eller verre, men jeg er minst like stolt av denne som av den første plata, sier Albert Hammond Jr etterpå.

- Jeg vil gjerne at dette skal fortsette å være en karriere. Jeg sitter gjerne her og snakker med deg når vår fjerde plate er klar også, sier han lettet og oppspilt etter å ha fått forkynt vårt inntrykk av at «Room On Fire» i grunnen låter som en ganske logisk oppfølger til debutplata.

MENS NICK VALENSI er en litt sånn «too-cool-for-school»-type som legger en lett ironisk og fleipende snert i mesteparten av det han sier, virker Albert Hammond Jr som om han kanskje bare er skapt for én ting: rock\'n\'roll.

- Vi turnerte sinnsykt mye, og på en måte kan du si at det holdt på å ta knekken på The Strokes. Men tenk deg at du ikke blir syk, og at du ikke har noen å dra hjem til... Tenk hvilke historier du vil kunne fortelle etter å ha gjort det fem år i strekk! Hvis du dessuten kunne skrive og spille inn og gjøre alt annet på veien, så ville det vært perfekt, sier Hammond junior begeistret.

Mens han snakker, fikler han med en flaske ultratrendy norsk mineralvann fra Voss.

- Er det norsk vann? Ah, det er derfor det er så dyrt på britiske hoteller. 20 pund for en flaske! Vannet er så dyrt at når jeg pisser det ut igjen, burde jeg pisse det tilbake på flaska og drikke det om igjen.

Albert, hvis far også var en slags popstjerne en gang (Idol-Gaute synger en Hammond-låt på sin nye plate) - og Nick drikker ikke bare vann, for å si det slik. Sake, champagne og vin står på bordet. De sjenker av en god flaske Sancerre til FREDAGs journalist, og i bakgrunnen svinser trommis Fabrizio Moretti - det er han som er sammen med Drew Barrymore - og venter på at bandkompisene skal bli ferdig med å snakke. I går var det en hemmelig Jon Spencer-konsert som trakk dem ut på byen til langt på natt, i kveld skal de henge med Neil fra Rolling Stone Magazine.

THE STROKES\' vei mot stjernene skyldes ikke bare musikken de lager. Foruten å sette New York tilbake på kartet som et tradisjonsrikt sted for ny, spennende og energisk rockmusikk, oste guttene av sofistikert storbyglamour. Rike gutter på raid i bruktsjappa med en dyr hårklipp på toppen. Da musikkmagasinene hadde fått roet seg litt når det gjaldt Strokes-hyping, figurerte bandet like ofte i mote- og trendpressen.

- Det var jo artig, sier Nick Valensi tørt.

Han er kledd i hullete jeans og blazer, mens Albert Hammond Jr er i sitt faste, skal man dømme etter ni av ti Strokes-fotografier, «brukt-dress-og-slitent-slips»-modus.

- Det er jo den enkleste sak i verden. Du våkner opp om morgen, du tar på deg noen klær fordi du gjerne vil se bra ut resten av dagen. Det er faktisk mye vanskeligere å låte som oss enn det er å se ut som oss, mener Nick.

- Det eneste vi har vært bevisste på, er at vi vi se ut som en gruppe , understreker Albert.

- Det svinger fort langs pop-og-mote-aksen, nå må man vel kunne si at Justin Timberlake har stjålet plassen deres i motemagasinene?

- Ah, Justin. Han er en sexmaskin. Og han er så konkurranseinnstilt, ironiserer guttene.

- Vi er derimot så... skuffende lite profesjonelle.

- DERE ER SÅ veldig New York. Hva innebærer «veldig New York» for dere?

- Individualitet. Attitude . Musikalsk er det vanskelig å sette fingeren på hva det innebærer. Det er vanskelig for oss å gradere New York-innflytelsen på vår musikk, mener Nick.

- Vi kunne vel vært fra hvor som helst. Men jeg ser ikke for meg Frihetsgudinnen når jeg hører plata vår, jeg gjør ikke det. Men New York er en by med mye energi, konkluderer Albert.

- Jeg har vært verden rundt et par ganger nå, og jeg kan trygt si at det er her jeg føler meg aller mest hjemme. Lower East Side, Upper West Side, hvorsomhelst, mener Nick, som brukte den månedslange ferien bandet bevilget seg før de begynte å jobbe med «Room On Fire» til å flytte inn i ny leilighet nettopp på Lower East Side. Albert er på sin side ikke helt sikker på hvor han bor.

- Jeg vet ikke hva det heter. Det er der hvor East Village slutter, rett før Gramercy Park, men heller ikke Stuyvesant Town. Med andre ord bor jeg i New Yorks svar på Sveits.

- DET ER MANGE SPENNENDE New York-grupper for tida. The Rapture, Interpol, Yeah Yeah Yeahs. Hvorfor ble det dere som slo gjennom med størst tyngde?

- Vi delte plakater med flere av de bandene der i starten, men den store forskjellen var at vi ble spilt på radio. Vi viste også at det er mange måter å slå gjennom på. Mange band turnerer hele USA lenge før de gir ut plate. Vi bare holdt oss her i New York. Vi spilte konsert minst annenhver uke. Hver gang hadde vi en ny sang, og hver gang kom det litt flere mennesker enn sist. Jeg tror vårt gjennombrudd ga flere band nye sjanser, men vi krever ikke noen takksigelser. Vi går ikke rundt og ypper oss av den grunn, oppsummerer Nick Valensi.

- Hele New York-bølgen, er den ikke egentlig litt sånn... Seattle ?

- Det er bullshit. Seattle skjedde på et helt annet plan! tordner Nick.

ALBERT HAMMOND JR har reist seg opp og satt kursen mot suitens lekkert utstyrte toalett. Han har ikke videre lyst til å sende noen hilsen til Ragnhild i Kristiansand, men buldrer noe usammenhengende om skole og dop på veien, og overlater til Nick Valensi å gjennomføre den komparative analysen mellom Seattle cirka 1990 og New York cirka 2000.

- Nirvana og Pearl Jam tok over musikken på den tida. Nirvana gikk forbi Michael Jackson på Billboard-lista! Vi har ikke tatt over noen verdens ting. Vi er bare et alternativ til all den dårlige skiten som flyter rundt, sier Nick i kveldens minst ironiske uttalelse.

Han lar punchlinja si rulle rundt i munnen som en slurk hvitvin og smiler lurt.

- Jeg velger å kalle oss den gode skiten.

NEW YORK, NEW YORK: Albert Hammon Jr, Julian Casablanca, Fab Moretti, Nick Valesi og Nikolai Fraiture er ferdige med sitt andre album. FREDAG møtte dem i New York.