Eplekjekt

Fabelaktig sjettealbum.

CD: Man glemmer ikke The Apples In Stereo sånn uten videre, de står alltid på øverste hylle ikke bare rent alfabetisk, men også som et av indiekraftpopens mest sentrale navn. Det skal likevel innrømmes at Robert Schneiders gruppe har vært hensatt på bevissthetens bakre benker en stund, det var i hvert fall noe shit, er det sant!? over å oppdage at det har gått hele fem år siden forrige plate, «Velocity Of Sound». Man vet ikke alltid at man har savnet noen før de er tilbake.

«New Magnetic Wonder» er i hvert fall en plate av et slikt kaliber at Schneiders gruppe nå står og hopper opp og ned helt fremst i den samme bevisstheten, bærende på et digert banner påskrevet «Bra comeback!». Og det med delvis ny besetning, ny kontrakt med «Ringenes Herre»-stjernen Elijah Woods ferske plateselskap Simian og en herlig 24-spors overdose av sin patenterte, sursøte og fuzzgitarmarinerte powerpop.

Energi og edge

Apples In Stereos virkelige spesialdistanse er evnen til å være retro med et minimum av direktereferanser - de er bedre enn de fleste i stand til å gjenskape en kjent og spesifikk følelse i musikken, heller enn den mer pastisjorientert kopitilnærmingen som er mer vanlig i retrofaget. Inspirasjonskildene filtreres på en så grundig måte at alt kommer ut som ren, frisk, egenartet og evig holdbar popmusikk.

Apples In Stereo har et bånndrag, en hardtsparkende kraft, en melodiøs signatur og en kjærlighet til sine effektpedaler som gir de ellers så luftige popdrømmene fra 60-tallet en helt spesiell energi og edge. Slik sett har de nesten mer til felles med Jesus & Mary Chain enn med High Llamas i sin omgang med Brian Wilson-arven, selv om de forsåvidt også har sine mer encyklopediske popnerdsider, slik det vises gjennom effektbruk, instrumentering og produksjonstriks.

Saftige låter

Låtene, ja: Av 24 spor, er 13 å betrakte som fullstendige sanger med vers og refrenger. De øvrige 11 er mellomspill, instrumentelle og eksperimentelle digresjoner som fyller ut, bygger overganger og tilfører ekstra dimensjoner til albumet. Det gjør kanskje plata litt løs i fisken totalt sett, men det blir aldri kjedelig eller uinteressant heller.

De konvensjonelle låtene er fullt på høyde med «Ruby» og andre godbiter fra tidligere eplehøster. Her er det saftig og smakfullt over hele linja, enten det er fuzzbomber som «Skyway» eller mer lettbeinte popfrierier som «Energy» . «Play Tough» ruller avgårde med en søtladen, 60-talls popmelodi og Beatles-koringer mens støyen napper i nakkeskinnet. «Open Eyes» er på sin side den virkelig gode Oasis-singelen vi har ventet på i en ti års tid nå. «Radiation» smyger seg fram på klokkespill, blippete keyboards og ba-ba-ba-koringer og krever umiddelbar repeat-status på cd-spilleren. Et par norske referanser skal også nevnes til slutt: Hilarie Sidneys «Sunndal Song» er en liten godbit midt inne i plata. Den bidrar, sammen med Of Montreals nye plate, til en liten namedropping-trend for norske byer, tettsteder og gatenavn på Elephant 6-relaterte utgivelser for tida. Sidneys norske ektemann Per Ole Bratset er også kreditert for gitarbidrag.

Eplekjekt