Epokerørende uinteressant?

Om ikke noen tusen etternølere kjøper billett ved inngangen, risikerer Paul McCartney, verdens kanskje største popstjerne og desidert mest berømte vegetarianer, å møte et halvfullt Valle Hovin i kveld. Det slappe forhåndssalget har fått kommentatorer til å spørre om vi omsider aner «Beatles-epoken»s slutt, vel 40 år etter at den startet.

JEG HOLDER MEG

hjemme, men stusser over epokeslutt-teorien. For dem av oss som har The Beatles som et uutslettelig lydspor til livet, er det ikke snakk om noen «epoke» som kan slutte. Snarere handler det om at Paul McCartney anno 2004 er en så forutsigbar musikalsk størrelse at det først og fremst må være nostalgikere som føler dragningen: Stor familiekonsert! Hygg deg til tonene av Paul McCartney og hans orkester. Uformelt antrekk, ta med kopp og godt humør.

HVA ER

«Beatles-epoken»? For min del noe jeg bærer inni meg, noe som betyr musikk som henrykker, overrasker, utfordrer, overvelder, lamslår, utløser assosiasjoner, opphisser - kort sagt: stimulerer på et eller annet vis. Den er på ingen måte over, men har lite med dagens Paul McCartney å gjøre. Derimot finnes det stadig plenty av popartister fra en kronologisk «Beatles-epoke» som jeg gladelig skulle betalt konsertbillett for å høre: Bob Dylan, Van Morrison, Joni Mitchell, Tom Waits, Randy Newman, Robbie Robertson for å nevne noen. Paul Simon også, vel å merke uten Art Schmunkelfunkel. Felles for disse, men altså ikke for sir Paul, er en vedvarende uforutsigbarhet, viljen til å framføre nytt stoff og til å ny-versjonere gamle låter. Eksperimenteringen er ikke alltid vellykket, men bare sjelden blir det kjedelig musikk av den.

DET BLIR SIKKERT

trivelig på Valle Hovin, med perlerekka av låter i sikre hender og struper, og gubben sjøl med keivebassen, full av good, clean fun og lysår unna oppblåst Pink Floyd-sirkus eller Spitting Image-aktig Stones-groteskeri.

SELV ROCK-SOSIOLOGENE

kommer til å danse mens de kartlegger epokens eventuelle død, og jeg unner dem hvert eneste trinn.

Selv overveier jeg å tenne et lite lys for John Lennon, og blir det lyn og torden over Oslo i kveld, vet jeg hvem Vårherre (ev.-frue) har plassert i værkontrollen.