- Epost? - du skulle sendt brev!

Absurd innvandringsbyråkrati.

I KØ: Utlendingsbyråkratiet i Norge er absurd, skriver innleggsforfatteren. Her fra Utlendingsseksjonen i Oslo i 2008. 
Foto: Elisabeth Sperre Alnes
I KØ: Utlendingsbyråkratiet i Norge er absurd, skriver innleggsforfatteren. Her fra Utlendingsseksjonen i Oslo i 2008. Foto: Elisabeth Sperre AlnesVis mer

||| KLOKKEN ER SEKS om morgenen på Utlendingsseksjonen i Trondheim. Et titalls personer fra Midtøsten, Afrika, og steder enda lengre borte trykker seg sammen i inngangspartiet til bygningen. Man må nemlig komme lenge før kontoret åpner dersom man skal ha et håp om å komme frem til stedets hellige gral, kølapp-automaten, for å få snakke med en tjenestemann den samme dagen.

Jeg vet det, jeg kjenner denne melodien. Denne gang er jeg kommet for å fornye arbeidstillatelsen min som utløp for tre dager siden.

NÅR KLOKKA BLIR SJU er vi allerede et tredvetalls personer der, hvis man teller med barna. Vi forsøker alle å unngå å røre unødig på oss, for hver minste bevegelse vi gjør får den automatiske inngangsdøra til å åpne seg og høstlufta som blåser inn er heller kjølig.

Idet klokka nærmer seg ti er det min tur. Damen bak skranken er urokkelig: tillatelsen er utløpt, du må begynne prosessen på nytt igjen, betale nye 3000 kroner og deretter vente seks måneder på den nye tillatelsen. Seks måneder!

Jeg forklarer henne bakgrunnen for forsinkelsen: min norske samboer har en norsk arbeidsgiver. Hun forsker på en tematikk knyttet til Canada, følgelig oppholder vi oss der en del av året. Jeg, som er kanadisk, har arbeidskontrakter der, - skulle jeg forlate kone og barn og arbeid utelukkende for å komme og få et stempel?

DAMEN SVARER at det ikke er hennes feil om vi har valgt å dra til Canada.

Greit nok, bortsett fra at jeg har forsøkt å komme i kontakt med Utlendingsseksjonen via e-poster helt siden juli måned for å forklare situasjonen vår og spørre om det kunne vært mulig å ordne med fornyelse av tillatelsen, i god tid innenfor fristen, på den norske ambassaden i Canada. Svaret kom som automatisk generert e-post: deres henvendelse vil bli behandlet om to uker. Men etter to uker kom det ikke noe svar. Så sendte jeg to purringer på henvendelsen min, fortsatt ikke noe svar.

- Å, men du skulle sendt oss et brev!, sier damen. - Vi får så mange e-poster at vi ikke har tid til å svare på alle. Hun sier det med det største alvor. I 2010: brev, heller enn e-post? Er hun sikker på at hun ikke heller ville foretrukket et syngende telegram?

JEG FÅR LYST til å utstøte et skrik, som han på Munchs maleri. Jeg får lyst til å fortelle damen om den innsatsen jeg har gjort disse siste årene for å leve som en god nordmann: jeg gjør mitt beste for å lære språket, jeg har gått opp og ned Besseggen, jeg har lest Peer Gynt, jeg har spist rakfisk, rømmegrøt, og pizza Grandiosa. Og jeg har spist opp porsjonen min hver eneste gang. Hvorfor skal det nå være nødvendig å henvise meg til svart arbeid?

Jeg ønsker ikke fremstå som en som moraliserer ovenfor et land som allerede er stivbeint på moralen, men kunne ikke Utlendingsmyndighetene notere seg den nye virkeligheten i verden? I dette tilfellet, den globale flyt av arbeidskraft såvel som utviklingen av e-post?

Er det virkelig allerede så mange nordmenn i Norge at man ser seg nødt til å oppfordre utlendinger, ved hjelp av byråkratisk nidkjærhet, til å reise fra landet?

HISSIGE SAMTALER i kafeteriaen på skolen min, hvor afrikanere, asiater og andre kommer for å lære norsk, får meg til å tenke at disse byråkratiske absurditetene - som vi alle er ofre for - i bunn og grunn er en nøye uttenkt strategi. At disse byråkratiske absurditetene egentlig ikke er annet enn en institusjonell forlengelse av en alminnelig fremmedfrykt, som i kongeriket Norge ofte ikler seg den uskyldige masken av likegyldighet.