Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Er 90-tallets nevrotiske dronning fortsatt en relevant skikkelse?

Nå teller Bridget Jones Twitter-følgere i stedet for alkoholenheter, men er det nok? spør Inger Merete Hobbelstad.

HYLLER DET IMPERFEKTE: Den nevrotiske Bridget Jones ble elsket av leserne og foraktet av feministiske kritikere. Forfatter Helen Fielding har snakket om hvordan Bridget er en feiring av det som ikke er perfekt i folk. Renée Zellweger spilte Bridget i filmene basert på bøkene. Foto: Filmweb.
HYLLER DET IMPERFEKTE: Den nevrotiske Bridget Jones ble elsket av leserne og foraktet av feministiske kritikere. Forfatter Helen Fielding har snakket om hvordan Bridget er en feiring av det som ikke er perfekt i folk. Renée Zellweger spilte Bridget i filmene basert på bøkene. Foto: Filmweb. Vis mer
Meninger

IDEER: Egentlig er det utrolig at noen som har så mye på hjertet, kan være stille i så lang tid. Men når den tredje romanen om Bridget Jones, «Mad About the Boy», nå er klar for det store publikum, er det fjorten år siden forrige stevnemøte. Bridget, den gang en nevrotisk, kjederøykende såkalt singleton på noenogtredve, har blitt rundt femti, enke etter drømmemannen Mark Darcy, og småbarnsmor. Men hun har det fremdeles med å droppe subjektet i setningene sine. Og hun teller ennå kalorier.

Da den britiske journalisten og forfatteren Helen Fielding ga ut «Bridget Jones' dagbok» i 1996, en roman i dagbokformat basert på hennes egen, anonyme spalte i avisa The Independent, begynte trådene til jungeltelegrafen å gløde. Den stadig økende, stadig mer internasjonale suksessen fikk mediekommentatorene til å mumle om zeitgeist og romanen ble i 2007 kåret av The Guardians lesere til en av det tjuende århundres mest innflytelsesrike romaner. I 1999 kom oppfølgeren, «Bridget Jones på randen».

De to bøkene inneholdt mye av det samme: Skyldfølelse knyttet til kalorier og alkoholenheter, stress knyttet til de stadige og smått nedlatende rådene fra selvhjelpsbøker, foreldre og de «selvgodt gifte», kaotiske situasjoner som syntes å yngle som kaniner, bekymring for vekten, bekymring for en mail som var sendt til en avstandsflørt og ikke besvart, for å ødelegge dater og støte fra seg alle menn, for å være alene for bestandig. Men først og fremst gikk de galopperende tankestrømmene gjennom et tykt lag selvironisk humor og ufiltrerte observasjoner.

Bridget ble elsket og foraktet med like stor intensitet. Den sterkeste kritikken mot fenomenet kom fra feministisk hold. At horder av kvinnelige lesere følte de kunne speile seg i en navlebeskuende nevrotiker som bare så på nyhetene for at daten ikke skulle tro hun var overflatisk, provoserte. Feminister spurte hvor mye som egentlig var vunnet i kampen for kvinners selvstendighet når tiårets store litterære heltinne så på seg selv som vellykket eller mislykket ettersom hvordan hun framstod for menn, var kritikkløs slave av skjønnhetstyranniet og opplevde livet som tomt uten en mann ved sin side. Helen Fielding, på sin side, sa hele tiden at Bridget var en komedieskikkelse, ikke et ideal eller endog en realistisk figur.

Andre kommentatorer pekte på at Bridgets suksess sa noe om en grunnleggende kvinnelig sårhet som feminismen kanskje ikke hadde tatt med i beregningen. Det hjelper ikke å tenke at du skal være selvstendig for den som er ensom eller har kjærlighetssorg, det er vanskelig å snu ryggen til skjønnhetsidealet i en verden som premierer de vakre. Det er vanskelig å bli kritisert for å være avhengig av en mann for en kvinne som genuint savner en kjæreste — slik så mange menn også gjør. «Bridget Jones»-bøkene var først og fremst et forsvar for feilbarligheten, for at også de mest skamfulle og usikre sidene av et menneske kunne være en del av en elskelig helhet.

Kvinnelige hovedpersoner i litteraturen blir påfallende ofte sett på som representanter for forfatterens kvinnesyn. Det spørres om de er gode rollemodeller eller ikke. Gjennom sytti- og åttitallet kom geledd på geledd med sterke kvinnelige protagonister, som skulle vise at jenter også kunne være sterke og tøffe, at de kunne ha mannsyrker, gutteinteresser, en initiativtakende seksualitet. Det var en utvidelse som trengtes. Men faren ved å dyrke de gode forbildene, er at det kan skje at det plutselig ikke er rom for det imperfekte, for de som ikke er så sikre på retningen. Og med «Bridget Jones»-bøkene og tv-serien «Sex and the City» kom det inn noe annet. Dette var hovedpersoner som sto i et langt mer sammensatt forhold til konvensjonelle kvinneidealer. Igjen var det psykologiske og relasjonelle problemstillinger som ble diskutert, manisk, over cocktailglassene. Under neglelakklaget av ironi og ordspill var det noe mykere, mer urolig.

Alt dette fant sterk gjenklang i leser- og seerskaren — som besto nesten utelukkende av kvinner, menn har alltid betraktet både «Bridget Jones» og «Sex and the City» på perpleks avstand — noe som igjen førte til at det ble flere slike kvinner, slike historier, slike komplekser, flere enn det burde blitt. «Sex and the City»-serien ble noen forskrekkelig selvsentrerte kinofilmer, og «Bridget Jones' dagbok» skapte en hel litterær sjanger, de såkalte chicklit-bøkene, som en stund så ut til å kappes i å skyve fram de mest sutrete, masete heltinnene i litteraturhistorien og be publikum om å la seg sjarmere.

Allerede i «Bridget Jones på randen» var det tegn til slitasje. Bridgets mangel på perspektiv, på allmennkunnskap, ble stadig mer irriterende og mindre inntagende, og det begynte å kreve vel mye fantasi å forestille seg at den berømte menneskerettighetsadvokaten Mark Darcy og kvinnen som ikke visste hvor Tyskland ligger, skulle være perfekte for hverandre. På et punkt var det mang en leser som tenkte at kanskje ikke alle imperfeksjoner bør aksepteres og framelskes. Kanskje er det ikke så dumt bare å ta seg sammen iblant.

Film ble det så klart. I 2001 og 2004 kom filmene basert på de to Bridget Jones-romanene, med Renée Zellweger i tittelrollen og Hugh Grant og Colin Firth som henholdsvis kvinnebedåreren Daniel Cleaver og stødige Mark Darcy. Førstnevnte hadde funksjon som klassisk «feil mann», ham heltinnen blir betatt av, men må brenne seg på for å skjønne hva som egentlig er verd å satse på.

Men det er andre tider nå. De moderne heltinnene, eller antiheltinnene, har vel så dårlig kosthold som Bridget, men de teller ikke kalorier. Carrie Mathison i «Homeland», Saga Norén i «Broen» og Lisbeth Salander i «Millennium»-trilogien har alle diagnoser som gjør at de ikke skjønner seg på eller er opptatt av dét som er det eneste som står i hodet på Bridget og vennene: Forholdene til andre mennesker, kjærlighet og vennskap. I 2013 fascineres publikum av de kvinnelige nerdene, de analytiske og arbeidsnarkomane, de som opplever sterke følelser i uventede blaff og ikke vet hva de skal gjøre med dem. Hvor er det rom for den evig venninneskravlende Bridget?

Det sikreste tegnet på at det ennå er et popkulturelt fortau for Bridget å snuble nedover, er jaget etter perfeksjon. Det har knapt blitt mindre siden hun først myste mot det bleke London-lyset, lett bakfull, i 1996. Anbefalingene om trening og kosthold er blitt flere, rådene om barneoppdragelse med den underliggende trusselen om at nurket vil bli deprimert og kontaktvegrende hvis du ikke følger dem, bokanbefalingene og reisemålsreklamene. Det blir stadig flere ting du bør.

For dem som i tillegg frykter at mangelen på å få det man ønsker seg mest i livet, henger sammen med disse idealene, og bekymrer seg for at de ikke vil bli elsket eller attrådd om de ikke er tynne, vakre og evigvennlige, er stresset en daglig sparrepartner. Det var den kritikkløse troen på tips og taktikker som Bridget i første omgang var en parodi på, og en anspent advarsel mot. I den nye boken er riktignok tallet på daglige alkoholenheter byttet ut med tallet på Twitter-følgere. Det første var alltid for mange, det siste er alltid for få. Men engstelsen er den samme.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media