Agnes Ravatn nyeste bok er «ein vindskeiv og hårreisande mangelfull ekskursjon til filosofifeltet». Hun følger kan hende stoikernes råd her: Lave forventninger er den beste oppskrift på suksess.
Da nynorsk tvisyn paret seg med trippel-ironien til årtusengenerasjonen, ble Ravatns selvkritiske stemme unnfanget.
I kjappe kapitler sneier Ravatn innom store tenkere og anvender filosofi på dagliglivet. Hun begynner hos stoikerne og avslutter første del med å arrangere Platons Drikkegilde hjemme hos seg selv. I bokas andre del tar Ravatn spranget ut i Kierkegaards eksistensialisme, motivert av hamrende bakrus.
Selv om leseren ikke lærer så mye banebrytende om tenkning, presenterer Ravatn tenkerne på nye måter. Tolkningen av Platons hulelignelse er inspirert av NRKs realityprogram Dating i mørket.
Stoisk uro -- og andre filosofiske smuler
Agnes Ravatn
«Kanskje står noe på spill i denne boka likevel?»Se alle anmeldelser
Humoristisk kontrast
Den «irriterende snusfornuftige» Immanuel Kant er filosofiens Mikke Mus, med et dørgende kjedelig privatliv og nevøene Tipp og Topp Kant. Hun fillerister Kants grunnsetning, det kategoriske imperativ, om at du skal leve etter maksimen om at dine handlinger skal kunne være en allmenn lov. «Det kategoriske imperativ: terningkast to.»
Metoden minner om Monty Pythons legendariske sketsj om filosofenes VM i fotball, der grekerne og tyskerne møtes i finalen. Kontrasten mellom filosofihistorie og Andeby skaper humring.
Bokas grunnleggende kontrast er mellom filosofien og Ravatns utgangspunkt i sofaen, der hun ser på TV3, mens hun samtidig googler seg selv på laptopen, sjekker Twitter på mobilen og leser en bok. Stoikerne kontemplerer døden, mens det mest dramatiske i Ravatns liv er at hun slår feil KID-nummer.
Ravatn har «samfunnsmessig kronisk utmattingssyndrom» og lider av politisk likegyldighet. I likhet med flere forfattere, som Erlend Loe i «L», befinner Ravatn seg på et vis utenfor og etter historien, inklusive tenkningens historie.
Smilet stivner
I den sosialdemokratiske boblen står ingenting på spill og denne eksistensielle situasjonen innebærer fremmedgjøring og survivors’ guilt. Ravatn er «halvt menneske og halvt marsipangris», gnager på seg selv, og bruker Kierkegaards begrepet ironi som diagnose.
«Med bidende hån og intellektuel skarphed kan (ironikeren) derfor kritisere alt og alle – inklusive sig selv.»
Smilet stivner når Ravatn innser at ironi ikke er frigjøring, men fengsel – det selvrefleksive helvete. Som en av fangene i Platons hulelignelse ser hun de flakkende skyggene på veggen, som antyder at livet foregår et annet sted. Kanskje står noe på spill i denne boka likevel?
Heldigvis redder Ravatn seg inn med den norskeste av alle løsninger. I siste kapittel drar hun på hytta.
.
