FILM: Mellom 2005 og 2009 ble over 150 kvinner og jenter dopet og voldtatt av en gruppe menn i et mennonitt-samfunn i Bolivia.
Bedøvende gass ment til store husdyr ble sprayet inn i sovesalene, og kvinnene våknet opp med opprevne klær og skadde kropper, uten å kunne gjøre rede for hva som hadde skjedd – nervegiften påvirket også korttidshukommelsen. Det strenge religiøse samfunnet, der kvinner verken kunne lese eller skrive, vanskeliggjorde politianmeldelse, men to av gjerningsmennene ble arrestert etter å ha blitt tatt i innbrudd i 2009, og til sammen ble ni menn mellom 21 og 46 år dømt for forbrytelsene.
«Women Talking»
Drama
«Uten framdrift og nysgjerrighet.»
Hendelsene dannet utgangspunkt for romanen «Women talking» av kanadiske Miriam Toews i 2018. Boka spekulerte i hvordan ofrene ville forholdt seg til situasjonen hvis de hadde vært klar over den: Gjennom to døgn diskuterer kvinnene sine muligheter, mens klokka tikker: Mennene er på vei.
Diskuterende stjerner
For to uker siden vant den meriterte skuespilleren og filmskaperen Sarah Polley Oscar for sin tilpasning av romanen til manus. I filmversjonen av «Women Talking» gestaltes kvinnene av en formidabel stjernekonstellasjon, der kapasiteter som Rooney Mara, Claire Foy, Jessie Buckley, Frances McDormand diskuterer: Skal de fortsette som før? Kjempe mot overgriperne? Reise bort?
Det skjer ulykkeligvis ikke så mye mer. Det tragiske utgangspunktet har dessverre ikke avstedkommet en film som berører eller griper. Stjernene virker mer engasjerte i egne monologer enn i samspillet med hverandre, setningene lyder skrevne, rollefigurene framstår mer som talerør for ulike synspunkter og innstillinger enn som ekte mennesker, mennesker som har opplevd de grusomste overgrep.
Hun er farlig god
Minimal nysgjerrighet
Filmspråket er lite interessant, med visse unntak viser kamera minimal nysgjerrighet for interiører og ansiktsanatomier. Man kan si veldig mye rart om de teatralske grepene i «The Whale», men et utforskende og svevende fotografi ga i det minste åstedet og menneskene stofflighet.
På sitt verste nærmer «Women Talking» seg kostymedrama-illustrert radioteater, og som tittelen antyder har teksten øverste prioritet. Og hva snakker kvinnene om? Nesten utelukkende om alternativene de har foran seg. Og problemstillinger om guttebarna de passer på, skal de tas med på en eventuell flukt? Hvor lang tid vil det gå før de vokser til misbrukende menn?
Fra barn til overgriper?
Det er naturlig at de isolerte sektkvinnene i handlingen tror alle hankjønn er overgripere, men er dette også holdningen til selve filmen? En innledende tekst har opplyst om at de vi ser er resultatet av «kvinnelig forestillingsevne», og det er naturligvis fiksjon. Likevel kunne kanskje «Women Talking» kostet på seg en ørliten problematisering av påstanden. HBO-serien «A Handmaids Tale» oppleves sterk og relevant nettopp fordi holdningene kvinnene lider under finnes i vår samtid, men i Sarah Polleys film er det vanskeligere å øyne selve strukturene som fører til undertrykking og mishandling, vi opplever bare resultatet av dem.
Nei, dette ble et gjesp
Vinklingen er egnet til å vekke diskusjoner, men Polley har prestert betydelig sterkere filmkunst tidligere, som dokumentaren «Stories We Tell» fra 2012, hvor hun på utforskende og innstendig vis dykker ned i sin egen families hemmeligheter – en virkelig historie med framdrift, nysgjerrighet og sammensatte rollefigurer.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
