INNOVATØR: Björk er etter hvert kjent for å blande teknologi og musikk på kreative måter. Foto: STELLA PICTURES
INNOVATØR: Björk er etter hvert kjent for å blande teknologi og musikk på kreative måter. Foto: STELLA PICTURESVis mer

Er appen det nye albumet?

Björk gir ut den nye skiva si på iPhone. Hun er langt ifra den første som prøver seg på interaktiv musikk.

Musikk! I fremtiden! Jau, å trykke 'play' og lene seg tilbake for å lytte er ikke nok lenger. I hvert fall ikke om Björk får viljen sin. Utover høsten og videre ut i 2012 slipper hun sitt nye album «Biophilia» som en rekke apper til iPhone og iPad, med en app per låt i stedet for musikkvideoer.

Det er, for å si det mildt, et risikabelt prosjekt. Interaktive musikkutgivelser er et fenomen med en lang og vond historie. Problemet når artister skal gi ut singler og skiver som "interaktive opplevelser" er at de som oftest er stusselige saker.

Artistene fremstår som krampaktig «i tiden», med programvare som i beste fall ikke tilfører noe nytt til låtene deres, og i verste fall skreller bort et par lag med respekt via estetisk lavmål.

Et par ekstra grimme eksempler fra 90-tallets mørkeste kroker er multimedia-utgivelsen av Rolling Stones' «Voodoo Lounge» (endelig kan du henge med bandet via superavansert Quicktime-video!) og «Ed Hunter», en vanskapning av et stivt animert skytespill-på-skinner hvor formålet var å redde Iron Maiden-maskot Eddie fra et fengsel mens man hørte et par Maiden-låter i bakgrunnen.

Og la oss endelig ikke glemme ravegruppa The Shamen, som slapp en William Latham-animert skjermsparer til «Axis Mutatis»-skiva si i 1995. Organisk utseende 3d-greier bukta seg over skjermen og ingen ble særlig klokere.

Ikke alt var like uspiselig, for eksempel gamlingene Todd Rundgren og Peter Gabriels forsøk. De kom med de første interaktive musikkskivene tilbake i 1993, med utgivelsen av henholdsvis «No World Order» på CD-i (spør far din) og «Xplora 1» på CD-ROM.

Mens Rundgren gikk for en relativt ryddig utgivelse hvor fans kunne omarrangere låtene hans, så Peters ekstravagansa mest av alt ut som en litt rotete hjemmeside, og inneholdt alt fra artistbiografien og intervjuer til egne seksjoner om world music av andre artister og info om Amnesty International.

I CD-mediets tidlige gullalder (og før nettets informasjonsoverflod for alvor tok av) ville nemlig fascinasjonen med plassmengden i  forhold til disketter ingen ende ta. Det føltes liksom feil å bare bruke en liten del av den magiske disken, så resultatet var ofte at man fylte opp den resterende plassen med godt og blanda.

Men i rotet til Gabriel fantes det også et par fremsynte innslag, i form av muligheten til å remixe Gabriels låt «Digging in the dirt» og en jamsession hvor man satte sammen musikere for å spille, med tips fra produsent Brian Eno.

Nettopp Eno har på mange måter vært en foregangsfigur når det gjelder å koble egen musikk med programvare. I 1996 tilbød han for første gang automatisk generert musikk til folket via PC-utgivelsen «Generative Music 1», et program som tilbød konstant skiftende låter basert på parametre han hadde lagt opp på forhånd. Og Eno var selvsagt sikker på at dette var Fremtiden:

- Jeg tror virkelig det er mulig at barnebarna våre vil se på oss med undring og si: «Du mener at du pleide å høre den samme greia om og om igjen?"»

15 år etter «Generative Music 1» har titler som «Rock Band» og «Guitar Hero» for lengst smeltet sammen spill og musikk på en vellykket måte. Samtidig har iPhone og iPad etter hvert fått en liten flora av apper knyttet opp mot musikkutgivelser.

Black Eyed Peas ga ut en av de fordervede låtene sine gjennom appen «BEP360», hvor hovedattraksjonen er en musikkvideo som kunne beskues i 360 grader. Nesten så gøy at man glemte å hate musikken, men bare nesten.

Samtidig selger den kanadiske electrohouse-artisten deadmau5 apper som lar brukerne mikse mellom små loopa biter av låtene hans eller forsøke seg på veldig enkle remixer. Dessverre er det ikke veldig heftige lekemuligheter man får til rådighet, vi snakker stort sett om muligheten til å spille fire forskjellige lydklipp oppå hverandre og høre melodier og rytmer kræsje til grøt.

Ikke overraskende er det en Eno-app som er blant de beste. Han har videreutviklet den autogenererte musikk-ideen i appen «Bloom», som spiller endeløse ambient-tepper mens lytteren selv kan plonke ut myke «Music For Airports»-aktige melodier på den trykkfølsomme skjermen.

Meditativt! Og når man går lei av å spille selv, tar programmet over og finner på tilfeldige melodier i evighet. Eventuelt til telefonbatteriet går ut.

Og her kommer altså Björk med sin storsatsning «Biophilia». Albumet handler om forholdet mellom teknologi og natur, et forsøk på å matche musikalske ideer med vitenskapen låtene forteller om. I stedet for musikkvideoer har hver låt sin egen app som skal fungere i tandem med tematikk og musikk.

Alt er systematisert i en gratis hovedapp, hvor man kan kjøpe enkeltlåter etter hvert som de dukker opp. Gjennom et vakkert system av stjerner og planeter døpt etter navnene på ulike låter beveger man seg gjennom kjølige lydsnutter før man sikter seg inn på låta man ønsker å oppleve.

«Crystalline» handler om kompleksitet, og kan minne om en rytmeutgave av indiespillet «Flower», ved at man er et krystall som flyr rundt og får selskap av andre krystaller ved å berøre dem. Idet refrenget spilles, kastes man ut i det åpne verdensrommet, det er som at de klimprende rytmene i melodien bærer deg fremover.

I «Virus» små grønne virus angriper en frisk celle, de tiltar i mengde og bryter seg sakte men sikkert inn i cellen med lange grønne tråder. Virusene kan bekjempes ved å dras bort, men vil man høre hele låta må cellen akseptere skjebnen sin og dø. Det er vemodig og vakkert på samme tid.

Samtidig får man som i «Bloom» også sjansen til å selv leke med lydene i låta, vet at hver celle og virus blir et eget instrument som man kan trykke på for å skape smått abstrakte jamsessions, en særdeles avslappende aktivitet.

Foreløpig er det bare låtene «Crystalline», «Moon», «Virus» og «Cosmogony» som er tilgjengelige, men spesielt de to førstnevnte beviser at det er mulig å tilføre en ekstra dimensjon til musikk gjennom interaktivitet. Snarere enn å distrahere fra lytteopplevelsen, gir de interaktive elementene den ekstra dybde.

Om resten av «Biophilia» fortsetter på samme vis er det bare å glede seg.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet FREDAG 26. august.