ASSAD ANGRIPER:  Byen Raqqa i Syria er kontrollert av Den islamske staten, men er nå under kraftig angrep fra president Assads egne styrker. Foto: Reuters / NTB Scanpix
ASSAD ANGRIPER: Byen Raqqa i Syria er kontrollert av Den islamske staten, men er nå under kraftig angrep fra president Assads egne styrker. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Er Assad vår allierte?

Det utenkelige har skjedd. USA og Assads Syria slåss på samme side i krigen mot Den islamske staten, skriver Morten Strand.

Kommentar

DET SKJEDDE SÅ samtidig at man kunne tro det var koordinert. I går kom meldingene om at den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov oppfordret vetlige regjeringer til å samarbeide med Syria for å bekjempe Den islamske staten (IS), som har bitt seg fast som en mektig realitet i store deler av både Syria og Irak. Så kom Syrias utenriksminister Walid Muallem ut og inviterte USA til samarbeid om det samme. Og til slutt kom nyheten om at USA allerede har begynt med overvåking av det syriske luftrommet med droner. Hensikten er å kartlegge IS sine militære posisjoner, og så trolig bombe dem.

KRIGEN MOT IS går inn i en ny fase med et sterkere amerikansk og vestlig engasjement. Men engasjementet er likevel sterkt begrenset, fordi det er utenkelig å bruke tropper på bakken. I krigen mot IS er det bare Assad i vest, kurderne med sine peshmerga-soldater i nord, og den nesten ubrukelige irakiske hæren, støttet av enheter av utrente shiaer, i øst. En broket forsamling, kan man si, både militært og politisk. Assad som den politisk spedalske, i hvert fall i USA og EU, kurderne, som har sitt prosjekt begrenset til å bygge den gamle drømmen om et uavhengig Kurdistan, og skadeskutte Irak, staten foran undergangen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

USA SAMARBEIDER allerede med kurderne, og er langt på vei deres flyvåpen, litt som NATO var da opposisjonen utfordret Muammar Kadhafi i Libya for tre år siden, og en flyktende Kadhafi til slutt ble lynsjet av sine egne. Og USA hjelper selvsagt Bagdad, som inntil nå har sloss med ryggen mot veggen mot de raskt framrykkende krigerne fra IS. Men Assad? Tanken har vært utenkelig. Men det har også den eventyrlige veksten til IS vært.

VI GÅR OMTRENT ETT ÅR tilbake i tid. President Assad har tråkket over den «røde streken» som USAs president Barack Obama hadde trukket opp. Han hadde brukt kjemiske våpen mot eine egne, og Obama hadde ikke noe annet valg enn å forberede bombing av syriske mål. Hans troverdighet sto på spill, for en amerikansk president kan ikke trekke opp «røde streker», og så bare late som ingen ting når de blir tråkket på. USA, EU, Tyrkia og mange arabiske land støttet opprøret mot Assad, og trodde ennå at hans fall var nært forestående.

DENGANG VAR ISIL, Den islamske staten i Syria og Levanten, som er forgjengeren til IS, bare en av flere grupper med ekstreme og uforsonlige krigere, som slåss mot Assad og hans brutale styre i Damaskus. Nå er spillet dramatisk endret. USA er tvunget inn i krigen i et desperat forsøk på å redde Irak som stat. Og det er ikke lenger Assad som er hovedfienden i krigsteateret fra Middelhavet til Golfen. I stedet så er det Assad-motstanderne IS, som har bitt seg fast som en mektig militær og politisk realitet, og med vellystig bestialitet skjærer hodet av amerikanske borgere og poster det på Internett. Og dette er dobbelt forsmedelig for Obama, for også IS har - i det minste gjennom erobringer og røvertokter - også spist av de gavene som ble gitt til den syriske opposisjonen fra alliansen av USA, EU, Tyrkia og flere arabiske land.

DET HJELPER IKKE Obama at Russland nå åpent peker nese til ham, og sier det omtrent som det er - eller kanskje rettere - som det ble. Nemlig at Russland hele tida advarte mot å støtte opposisjonen, og at det hele kunne ende i noe som liknet IS. Nå er ikke det å få rett alltid det samme som det å ha rett, fordi Russlands politiske støtte, og våpen-støtte, til Assad kan ha vært bidragene som gjorde det mulig for Assad å stå imot opposisjonen, slik at ISIL kunne vokse på bekostning av den andre store opposisjonsgruppa, Den frie syriske hær.

EGNE SEIRE er vel og bra. Men andres nederlag er som kjent heller ikke å forakte. Så når Russland stikker kniven i det verkende amerikanske såret som heter Syria og Irak, så vrir de lystig til for å understreke sitt poeng. Utenriksminister Sergej Lavrov trakk i går paralellene til Afghanistan. USA og Vesten hjalp den afghanske opposisjonen mujahideen med våpen, penger og politisk støtte på 1980-tallet. Vi kjenner historien med Taliban, som gjorde Afghanistan til et fristed for al-Qaida og Osama bin Laden, og Lavrov minner oss oppmerksomt på hvor terroren som traff USA 11. september 2001 kom fra. Ingen snakker ennå om Obama og Assad som strategiske partnere i den vanskelige geografien fra Middelhavet til Golfen. Men i realiteten er de det langt på vei allerede.