Er Attac egoistiske?

«FOR GLOBAL VELFERD

og demokrati - mot privatisering og konsernmakt». Dette er overskriften på saksfeltet et enstemmig landsmøte i Attac Norge har vedtatt som vårt aller viktigste arbeidsområde i 2004. Under slagordene kan man finne våre vedtak om å motarbeide «forsøk på å kommersialisere og privatisere offentlige velferdstjenester». Attac har tatt stilling. Vi er mot privatisering. Både i Sør og her hjemme. Dette får vi kjeft for.

Anklagen gjelder vårt forhold til verdens fattige. Et forsvar for den norske velferden er ekstremt sneversynt, mener Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen: «Se på Attac. Hvor lenge klarte de å se over nesetippen? Etter tre år er det ikke lenger verdens en milliard fattige som er hovedsak, men privatisering i Norge, et land som har verdens høyeste offentlige utgifter. [...] Hvor sneversynte kan man bli?» (Klassekampen, 26.03.04.)

Og vet du hva? Vi føler oss litt truffet. Påstanden om nasjonalt sneversyn biter på oss. Internt i Attac diskuterer vi på hvert eneste styremøte balansen mellom «norske saker» og «sør-saker». Ikke fordi vi er i tvil om at det globale perspektivet er det viktigste for Attac Norge. Men fordi vi alltid, hvis vi skal mene noe om for eksempel privatisering innen norsk utdanning eller eldreomsorg, må tenke på «hvordan dette kan bli oppfattet». Hva skyldes denne skyldbevisste frykten for å bli misforstått?

DET ER IKKE TVIL

om at Norge er et slags «verdens Holmenkollåsen». Landet blir stadig kåret av FN til det aller beste å leve i. Mange samfunnsengasjerte nordmenn lever derfor med en nagende tvil a la dette: «Er det over hodet moralsk forsvarlig å bruke krefter på å bevare norsk velferd?»

Er kanskje det vi opplever som en kamp for rettferdig fordeling og rettmessige krav egentlig uttrykk for en sterk nasjonalsjåvinisme? Andre befolkninger opplever jo langt verre problemer enn den norske, og burde ikke de dermed ha krav på Attacs fulle oppmerksomhet og innsats?

Da Attac-bevegelsen kom til Norge for tre år siden ble nettopp påstanden om sjåvinisme flittig brukt fra høyresiden. Det såkalte Motattac, som Unge Høyre tok initiativ til, omtalte oss slik: «Igjen er stammetenkningens sneversyn på fremmarsj, igjen går fremmedfrykten til angrep, denne gangen skjer det i Norge».

Hva er det som skjer i denne debatten? Det som skjer er at en makt- og ressurskonflikt mellom ulike samfunnsinteresser i Norge blir omdefinert til et spørsmål om Norges forhold til verdens fattige. Attac motarbeider privatisering og konkurranseutsetting fordi markedsstyringen som innføres ved overgang til bedriftsøkonomiske strukturer øker pengemaktens innflytelse på bekostning av demokratiets. Privatisering er et hovedelement i nyliberalismens globale offensiv, som systematisk gjør den privatøkonomiske fortjenestens målestokk til eneste gyldige målestokk på stadig flere av samfunnets områder. Denne styrkingen av pengeseddelen på bekostning av stemmeseddelen underminerer demokratiets makt lokalt, nasjonalt og globalt, og er samtidig et angrep på viktige velferdsordninger.

Den sentrale drivkraften bak denne politiske offensiven er storselskapene som søker nye profittmuligheter gjennom at offentlig tjenesteproduksjon åpnes for private interesser. Dette handler om at profittmotivet kommer inn i driften av sykehjem og konsekvensene dette får både for kvaliteten på tjenesten og for de ansatte. Dette handler om at det private Coca-Cola får tømme fellesskapets grunnvann i den indiske delstaten Kerala. Disse selskapenes snevre særinteresser står i motsetning til flertallet i befolkningens interesse av solidariske velferdsordninger. Men hver gang noen taler dette flertallets sak mot nyliberalismens profeter, kan Unge Høyre klinke til med sitt sterke engasjement for verdens fattigste: «Hvor sneversynte kan man bli?» Og svært mange av oss, i alle fall i Attac, lar oss bevege av denne retorikken.

MEN HVILKEN TROVERDIGHET

har Unge Høyre i kampen for interessene til «verdens en milliard fattige»? Hvor stor troverdighet som de sanne internasjonalister har et parti som lever og ånder for å styrke «landets konkurranseevne overfor utlandet», som Erna Solberg er så opptatt av? Unge Høyre har lav troverdighet som solidaritetsorganisasjon.

Når så mange av oss likevel kan beveges av Sør-retorikken, er det ikke bare fordi det faktisk er noe vanskelig selvmotsigende i å være en forkjemper for velferd og omfordeling i «verdens Holmenkollåsen». Det er også fordi mange av oss bærer de dominertes typiske følelse av «jeg skal ikke klage».

Vi som kommer fra alminnelige kår er ofte sårbare for påpekninger av hvor privilegerte vi er: Tenk bare på hvor fattige folk var i gamledager, på «verdens en milliard fattige», eller på «dem som virkelig trenger samfunnets hjelp», som fridemokraten Røe Isaksen og mangemillionæren Nikolai E. Astrup så seg nødt til å gå i forsvar for i Dagbladet 28. april i år.

De fleste av oss, til tross for at vi ikke deler Astrups familiebakgrunn, vet så alt for godt at vi ikke har noen grunn til å klage. Denne ydmykheten står i skarp kontrast til kapitaleiernes forbløffende evne til å syte og klage, dag ut og dag inn, over alt for høye skatter, umedgjørlige politikere og reaksjonære fagforeninger. NHO-bygget synes å omme et utrøstelig hylekor. Like fullt er det til aktivistene i Attac Røe Isaksen retter sin skjennepreken: «Hvor sneversynte kan man bli?». Vi er avslørt i vår selvopptatthet. Igjen.

ER DET IKKE NOE

vanvittig over at en mangemillionærarving som Nikolai E. Astrup i fullt alvor belærer de som forsvarer velferdsstaten om ansvaret for «dem som virkelig trenger samfunnets hjelp»? Er det ikke noe smertelig ydmykende ved å måtte stå skolerett overfor markedsliberalister og fridemokrater og forsikre om at joda, vi i Attac er faktisk opprørt over den globale kapitalismens groteske ulikheter, vi også?

Dette kan ikke fortsette. Når det norske velferdssamfunnet som er utviklet på tross av høyresiden nå er truet av nyliberalismen, kan vi ikke la representanter for de mest privilegerte samfunnslagenes ideologi ta fra oss retten til engasjement. Politikk handler ikke om å føle seg moralsk korrekt. Attacs oppdrag er ikke den hvite manns byrde. Vårt prosjekt er ikke veldedighet overfor «dem som virkelig trenger samfunnets hjelp». Politikk er å bygge allianser for å vinne flertall og konkrete resultater. Og når høyresiden kan jobbe helt konsekvent for kapitaleiernes særinteresser - både i sør og her hjemme - burde vel vi ha lov til å være like konsekvente i vår politiske motstand?

Kamp mot privatisering av offentlige tjenester i Norge er ikke sneversynt. Det er det faktisk nyliberalismen som er.