Er «avhengighet» en sykdom?

Spilleavhengighet ër den desperate kampen for å vinne tilbake det som er tapt. Den spille- avhengige tar gang på gang sterke beslutninger om å slutte å spille, men impulsene om stadig å prøve én gang til har et imperativt preg, skriver Hans Olav Fekjær, vår fremste ekspert på området.

I SIN KRONIKK den 10. mars reiser Frode Molven sterke innvendinger mot tendensen til å stemple stadig flere atferdsproblemer som «avhengighet» og dermed sykdomspreget. Jeg er langt på vei enig med ham, men ikke i de eksempler han trekker fram. Å bli stemplet som «avhengig» kan plassere individer i en rolle som passive, hjelpeløse ofre for mystiske indre krefter de ikke kan påvirke. Det kan medføre en ansvarsfrihet som legitimerer opprettholdelse av problematisk atferd. Den som skarpest har kritisert medisinens økende inntog i menneskelige problemer, er Ivan Illich i sin klassiske bok «Medical Nemesis» fra 1974. Illich påpekte at den økende medikaliseringen kan svekke menneskers evne til å mestre de utfordringer livet byr på.

DAGENS avhengighetsbegrep har røtter tilbake til aksjemegleren Bill Wilson, som stiftet Anonyme Alkoholikere i 1935. Han kalte drikkevanene for en sykdom, trolig for å hjelpe tørrlagte stordrikkere å gjenreise selvrespekten. Hans vage sykdomsbegrep fikk en utrolig stor popularitet, kanskje særlig fordi det flyttet fokus bort fra samfunnets alkoholbruk og over til en avvikergruppe. De fleste stordrikkere har uvanlig positive holdninger til drikking. Den motsetning mellom individets holdninger og handlinger som vi møter ved tvangshandlinger, er bare unntaksvis til stede. Dette svekker inntrykket av å stå overfor en sykdomspreget atferd. Inntrykket er ytterligere svekket av forskning de siste 10-15 årene. Det er nemlig vist at når rusavhengige (av ulike stoffer) tilbys penger eller verdisaker for å holde seg rusfrie i uker eller måneder, velger en stor andel å gjøre det - gjennomgående rundt halvparten, med de summer som er tilbudt. Dette forteller at rusavhengighet ikke er en sykdom i samme bokstavelige betydning som f.eks. astma eller hjerteinfarkt. Individets vilje og beslutninger spiller betydelig større rolle enn ved vanlige kroppslige sykdommer. Da må behandling nødvendigvis spille en tilsvarende mindre rolle. På den annen side viser ikke denne forskningen at behandling er verdiløst. Omlegging av sentrale levevaner krever to ting - vilje og evne. Behandling kan særlig påvirke evnen, men også til en viss grad viljen.

I PRAKSIS HAR SAMFUNNET bare halvveis akseptert rusavhengighet som sykdom. Rusavhengighet fritar ikke for straff slik psykoser gjør, og gir ikke uten videre rett til sykmelding eller trygd. Samtidens akseptering av rusproblemer som sykdom bygger ikke minst på den oppfatning at rusbruken skyldes fysisk avhengighet og frykten for abstinensens pinsler. Men nesten alle har rusfrie perioder, frivillig eller ufrivillig, i eller utenfor institusjon eller fengsel. Hovedproblemet er ikke å slutte, men å ikke begynne igjen når den fysiske avhengigheten er borte. Molven bruker i sin kronikk særlig spilleavhengighet som eksempel på overdreven bruk av begreper som «avhengighet» og «sykdom». Eksemplet er trolig valgt fordi fraværet av fysisk avhengighet til et kjemisk stoff gjør det vanskelig å forstå at atferden kan ha sykdomspreg. I utgangspunktet har vi trolig alle tenkt at de som spiller seg til ulykke må være dumme og uansvarlige personer. Når spilleavhengighet defineres som sykdom, er det ikke unaturlig å tenke at det går over stokk og stein: «Skal nå allslags dumskap kalles sykdom?» Derfor blir de første møtene med spilleavhengige personer ofte en sjokkerende opplevelse. Det skyldes ikke bare problemets dramatiske konsekvenser, men også at det faktisk rammer kloke og ansvarlige mennesker, og ikke minst det sterke subjektive tvangspreget spilleavhengigheten oftest her. Tvangspreget - motsetningen mellom individets intensjoner og faktiske atferd - er oftest betydelig sterkere hos spilleavhengige enn hos de fleste rusavhengige.

SPILLEAVHENGIGHET består i den desperate kampen for å vinne tilbake det som er tapt. Den spilleavhengige tar gang på gang sterke beslutninger om å slutte å spille, men impulsene om stadig å prøve én gang til har et imperativt preg. Det påvirkes trolig også av at det reklameres mer for pengespill enn for noen andre varer og tjenester, og at all reklamen fokuserer på store gevinster som ytterst få oppnår. Resultatet er at fortsatt og destruktivt spill kan få et sterkt tvangspreg. En mann som hadde sverget på at han ikke skulle spille mer, kom i en uutholdelige pine neste lønning. Han løste det ved å ta ut lønna i sedler og brenne opp alle sedlene. En annen, som hadde spilt bort to millioner, to jobber, bolig samt kone og barn, overveiet å amputere hendene for å slutte å spille. En slik grad av tvangshandling betyr et relativt sterkt sykdomspreg, selv om det fortsatt ikke er fullt ut parallelt med kroppslige sykdommer. Når Molven skriver at «avhengighet er underlagt menneskelig frihet» og forenkler spilleavhengighet til et spørsmål om «valg og ansvar», er det for meg et vitnemål om at han ikke har møtt problemet på nært hold. Molven skriver at spilleavhengighet «ikke er sykelig, men forkastelig». Ingen føler det sterkere enn de spilleavhengige selv. Jeg har som psykiater aldri møtt noen tilstand som skaper så mye skamfølelse, men det betyr ikke at de klarer å slutte på egen hånd tross mange intense forsøk. Heldigvis er behandlingsresultatene gode. Molven går sterkt til angrep på forskning om avhengighet. Det aller meste av avhengighetsforskning har dreiet seg om jakten på «alkokokken», og dette har kastet svært lite av seg. Molven bruker særlig forskning om spilleavhengighet som eksempel.

HELLER IKKE FOR MEG er forskning om spilleavhengighet den beste løsningen. Ettersom omfanget av skadelig privat pengespill har vært ubetydelig i vår tid, er tragediene av spilleavhengighet i alt vesentlig skapt av politikere. For å slippe kritikk for å øke skatter og avgifter, har politikerne latt seg friste til å bruke stadig mer pengespill for å skaffe penger til gode formål. Dette fører til tragedier for individer og familier, foruten at det fungerer som en regressiv tilleggsskatt som øker de sosioøkonomiske ulikhetene. Denne utviklingen kan politikerne snu. Innenlandske spill har de full kontroll over. Det meste av nettgamblingen kan hindres ved å nekte bankene å overføre penger til nettgambling, noe som nå ser ut til å bli vedtatt i den amerikanske kongressen. Generelt er jeg svært enig med Molven i at man bør være varsom med «å stadig utvide grensene for sykelige handlinger». Etter mitt syn ser vi for tiden mange uheldige eksempler på dette. Selv får jeg mediehenvendelser om mange slags overdreven atferd som journalister kaller «avhengighet», for eksempel overdreven telefonbruk eller handling. Spilleavhengighet er ikke blant disse uheldige eksemplene. Den økende skepsisen mot pengespill skyldes at stadig flere mennesker møter spilleavhengighet på nært hold og ser hvor sterkt tvangspreg denne lidelsen som regel har. Våre oldeforeldres skepsis til pengespill viser seg å ikke skyldes grunnløse fordommer, men dyrekjøpte erfaringer som forteller at pengespill «gjør noe rart» med mange fornuftige mennesker.