FIRKANTA: Lysluggen fra plankebyen kommer altså til en politisk kultur der fotballen like gjerne kan være firkanta som rund. Fordi det er de ideologiske rammene og politiske kravene som avgjør formen på ballen, og hvor den spretter. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
FIRKANTA: Lysluggen fra plankebyen kommer altså til en politisk kultur der fotballen like gjerne kan være firkanta som rund. Fordi det er de ideologiske rammene og politiske kravene som avgjør formen på ballen, og hvor den spretter. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Er ballen virkelig rund i bakvendtland?

Jørn Andersen får en spesiell og på mange måter filosofisk utfordring når han nå skal trene Nord-Koreas fotball-landslag.

Kommentar

Veien fra Plankebyen til Pyongyang er lang. Alle veier til Kim-dynastiet er lange. For ikke å si drøye. Når Jørn Andersen nå overtar ansvaret for det nord-koreanske fotball-landslaget er det derfor en drøy øvelse.

Vi vet nesten
ingen ting om nord-koreansk fotball. Men vi vet at landet har deltatt i to VM. I det første i England i 1966 kom laget ingen steds fra, og helt til kvartfinalen. Laget spilte morsom fotball, og en av kuriositetene var at de relativt kortvokste spillerne løftet hverandre opp i hodedueller. Andre gangen laget var i VM var i Sør-Afrika i 2010. Der tapte laget alle sine kamper i innledende runde, og hadde målforskjellen 1 - 12. Da laget kom hjem ble det utsatt for offentlig kritikk, og treneren Kim Jong-hun skal ha blitt tvunget til å ta en jobb som byggningsarbeider etter den sportslige fadesen.

Det skal ha vært den daværende kronprins Kim Jung Un - som nå er republikkens leder - som førte an i kritikken av fotballandslaget og av treneren. Han beskyldte laget for ikke å ha lykkes i den «ideologiske kampen», og treneren mistet også sitt medlemskap i kommunistpartiet fordi han hadde «forrådt» kronprins Kim.

I et diktatur som det nord-koreanske er nemlig idrett noe langt mer enn idrett. Det er en forlengelse av det ideologiske prosjektet. I Den kalde krigens tid skulle overlegehet i idrett vise systemets overlegenhet, og det skapte kvinner med bart og gampemuskulatur, slik som i DDR og Sovjetunionen. I et degenerert stalinistisk regime som det nord-koreanske er prestasjoner på idrettsbanen å betrakte som en forlengelse av herskerens ego. Derfor er det sabotasje å tape, slik at herskeren har grunn til å føle seg «forrådt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Idrett er altså ramme alvor, akkurat som litteratur er det. For å si det med den sovjetiske poeten Osip Mandelstams ord: «Bare i Russland blir poesi respektert. Folk blir drept for det». Mandelstam måtte selv dø i en av Stalins fangeleire for denne og andre spissformuleringer.

Lysluggen fra plankebyen kommer altså til en politisk kultur der fotballen like gjerne kan være firkanta som rund. Fordi det er de ideologiske rammene og politiske kravene som avgjør formen på ballen, og hvor den spretter.

Det betyr at Andersens oppdragsgivere ikke tar lett på virksomheten. Både Kim Yong Un og hans far Kim Jong Il er og var lidenskapelige tilhengere av basketball. Kim Jong Il oppildnet sitt landslag i basket på 1990-tallet med å holde et foredrag om at de måtte spille smartere enn motstandarden. Grunnen var at de nord-koreanske spillerne var kortene enn sine motstandere. Men han glemte å fortelle om grunnen til at de måtte spille smartere, nemlig den at nord-koreanerne i løpet av ti-årene som var gått siden Korea-krigen, i gjennomsnitt var blitt 12 cm kortene enn sine sør-koreanske fettere på grunn av generasjoner med underernæring.

Jørn Anderdsens nord-koreanske eventyr blir sikkert spennende. Og selv om ballen skulle bli firkanta så har Andersen sitt tyske pass, så han slipper å ende sine fotballdager som byggningsarbeider på et byggeprosjekt i Pyongyang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook