Er barn idioter?

Norsk barnefilm inneholder hundre løftede pekefingre.

BARNEFILMER: «Hvert barnerom bør inneholde følgende bøker: Halfdan Rasmussen ABC, Pippi Langstrømpe, Ole Brumm, Mummitrollet og en eller flere bøker av Ole Lund Kirkegaard» uttalte en smilende Kim Fupz Aakeson til en dansk avis for ikke lenge siden. Barnebokforfatteren og stjernemanusforfatteren pekte som en helt naturlig ting på den sterke nordiske barneboktradisjonen. Fire av disse fiksjonsuniversene er nordiske 70-talls ikoner, og Fupz Aakeson kunne dessuten ha ha tatt med Thorbjørn Egners Karius og Baktus og Gunilla Bergstrøms Albert Åberg .

Vi har en fantastisk kulturarv her, og fantastiske filmer bygget på Tove Janson og Astrid Lindgrens bøker. Ikke minst er mesterregissøren Olle Hellboms filmer eksempler på stor filmkunst - uansett sjanger. Dette er utgangspunktet ikke bare for den sterke barneboktradisjonen vi har i Norden, men også for den sterke nordiske tradisjonen på barne- og ungdomsfilm.

JA, TENKTE JEG, mens jeg leste teksten som sto til den smilende danskens uttalelse, men det forplikter jo, også, det å ha sånne forbilder. Og så tenkte jeg: Hvor står den norske barnefilmen i dag? Svaret på det spørsmålet gir oss neppe grunn til å smile like bredt som Kim Fupz Aakeson. Alle som har tilbrakt noen timer med barn i kinosaler kjenner den beklemmende følelsen av at filmskaperen kikker ned på deg fra en latterlig lav høyde. Forbausende ofte handler det om en mor som nettopp er død - og en hund eller en hest som er syk - hovedpersonene er enten umenneskelig gode eller pur onde, og filmens moral er så grunnfestet at en kasse kinaputter ikke kunne ha fått den til å rikke seg. Vi er mange som har sittet i kinosalen og tenkt: Er det nødt til å være sånn?

Hva har skjedd med barnefilmen?

Hva er grunnen til at den er blitt så søvndyssende forutsigelig?

Er kommersialiseringen av kinobransjen nødvendigvis en oppfordring til å skape middelmådige filmfortellinger?

Er barn idioter?

NEI, BARN ER ikke idioter, men alle som har barn vet at det tar mange, mange år å lære seg å utvikle nok kritisk sans til at man verbalt kan argumentere for at noe er godt og noe er dårlig. Det tar vel circa femten år, det, å utvikle verbal kritisk sans. Stort sett vil et barn si at de likte en film, selv om du kan se det på kroppsholdningen deres at de bare var sånn måtelig underholdt. Filmskaperne forsvarer gjerne en middelmådig barnefilm med at «men barna likte den». Samtidig er det stor enighet om at vi skal være like kvalitetsbevisste når vi lager kulturprodukter for barn som når vi lager kulturprodukter for voknse.

BARNEFILMER I SVART OG HVITT?: Må hovedpersonene i barnefilmer være enten umenneskelig gode eller pur onde, og filmens moral så grunnfestet at en kasse kinaputter ikke kunne ha fått den til å rikke seg?, spør forfatteren og langfilmkonsulenten Nikolaj Frobenius. Foto: OLE C. H. THOMMASSEN
BARNEFILMER I SVART OG HVITT?: Må hovedpersonene i barnefilmer være enten umenneskelig gode eller pur onde, og filmens moral så grunnfestet at en kasse kinaputter ikke kunne ha fått den til å rikke seg?, spør forfatteren og langfilmkonsulenten Nikolaj Frobenius. Foto: OLE C. H. THOMMASSEN Vis mer

I realiteten er mesteparten av de barnefilmene vi har sett på norske kinoer de siste fire årene preget av at et annet kvalitetskrav enn det vi stiller til voksenfilm, både når det gjelder manuskript, regi og skuespill. Så lenge filmen opererer med visse gjenkjennelige - og publikumsvennlige - dramatiske størrelser synes det å være godt nok både for filmskapere og tilskuddsgivere og foreldre. Summa summarum tilbyr vi barna en mye mer kommersiell og formulabasert filmkultur enn det vi tilbyr de voksne - og det lover jo ikke særlig godt for framtidas kinopublikum.

DEN PEDADGOGISKE snillismen og den kommersielle kynismen går i den norske barnefilmen hånd i hånd for å lage et lunkent sjangerfilmbrygg som absolutt alle kan svelge og som mange vil se - men som ikke betyr noe særlig for noen. Filmene vi i Norge lager for barn er proppfulle av riktige holdninger; til dyr, til innvandrere, til miljøet, til kjønn, til mobbing etc. etc. Det er ingen grenser for de riktige holdningenes utbredelse, og den politiske korrektheten har lagt seg pent og pyntelig rundt hele barnefilmens søvndyssende landskap.

Vi kan kalle den prototypiske norske barnefilmen fra 2000-tallet for «Venner med Tufsen». Her treffer vi Petter på ti år som har mistet moren sin i en trafikkulykke. Sammen med sin litt forsofne pappa reiser han fra byen, blir revet løs fra sitt faste miljø og må lære seg å elske livet på landet. Rekvisittene er som følger: Dataspill og mobiltelefoni, fotball, en heilnorsk innvarndrerjente, en søt, mishandlet hund, en voldelig mann. Hovedpersonen er god som gull - på bunnen. Og antagonisten er en råtten skurk - som egentlig er en svak og stakkarslig taper. Filmen er ikke spesiellt dårlig, men den gjør ikke noe stort inntrykk, heller. Den er snill og grei, velmenende og nogenlunde velspilt.

Men som nesten alt annet som er produsert i sjangeren de siste fem årene, evner den ikke røre oss til annet enn å si at den var vel okei.

EN AV FORESTILLINGENE som preger barnefilmen som et dogme er at de må være oppbyggelige. Vi har forlatt 1970-tallets fiksjoner som hadde som ambisjon å fortelle til barn «i øyenhøyde». I stedet forteller vi filmhistorier til barna som var de litt fjollete sinker. Hvis vi holder fast ved tanken på at barnefilmen skal ha et like høyt kvalitetsnivå som voksenfilmen, bør vi kanskje se på hva det er i barnefilmen som skiller seg fra voksenfilmen. Selv er jeg ikke i tvil om at de tunge pedagogiske føringene som brorparten av de norske barnefilmene synes å være underlagt, legger en demper på spontaniteten, uttrykkskraften og ambisjonen. Hvis vi skulle overføre de pedagogiske føringene vi har overfor barnefilmen til voksenfilmen, ville vi fort se hvilke begrensninger det la på fortellingene. Vi ville ha flyttet filmens uttrykk flere generasjoner tilbake i tid, til en kultur hvor film først og fremst skulle formilde av et sett moralske regler. I møtet med filmens hundre løftede pekefingre ville ikke dagens voksne publikum holdt ut i mer enn fire minutter.

Det synes å være en opplest og vedtatt regel at barnefilmen skal oppdra og utdanne barn. Kunnskapssøkende foreldre søker arenaer for barna sine hvor de kan lære mer. Men film er ikke et spesiellt effektivt verktøy for læring. Film er følelser. Film er bevegelse. Film er visuell refleksjon - ikke nødvendigvis særlig logisk - og ikke nødvendigvis moralsk oppbyggelig. Vi vil at barna våre skal lære noe når de går på kino. Men selv går vi på kino for å bli underholdt eller beveget.

ET AV FELLESTREKKENE ved Fupz Aakesons utvalg av barnefiksjoner, er at de er befriende rensket for lettvinte pedagogiske løsninger og moralske absolutter. Barn er selvfølgelig opptatt av moral og etikk, og Pippi er jo et usedvanlig moralsk barn, det er bare det at moralen hennes ikke er akkurat som alle andres. Både «Pippi på rømmen» og «Terkel i knipe» er for øvrig moralske fortellinger, men de gir tilskueren sjansen til å tenke selv. Og kanskje er det noe av det mest fruktbare en film kan gjøre med publikum.

Norsk barnefilm kan bli morsommere, sprøere, mer underholdende og bedre likt hvis den legger de forutsigbare pedagogikk-dogmene - og de søte hundene og hestene og selene - helt bort. Glem skoletimen. Legg vekk regnearkene. Legg bort den politiske korrekte moralismen. Skal filmen ha en mulighet til å trekke nye generasjoner til kinoene, er vi nødt til å skape ambisiøse og underholdende filmer. I Norge skjer ikke dette i dag, i stedet lager vi alt for mye moralsk kitch og pedagogiske søvndyssere.

Må barn ha alt inn med teskje?

Kan barn tenke selv?

Er det viktig at de tenker selv?

Er barnefilmen en arena som, liksom voksenfilmen, undersøker menneskelige, eksistensielle, sosiale og politiske spørsmål sammen med publikum, eller er barnefilmen først og fremst et kommersiellt foretak.

Forhåpentligvis kan barnefilmen bli begge deler.