Er barnehagen kjønnsløs?

«Når 93 prosent av de ansatte i barnehagesektoren er kvinner, blir ikke barnehagekulturen noen kjønnsnøytral kultur, men en massiv kvinnekultur.»

I snart 20 år har det vært et uttalt politisk mål for flere norske regjeringer å påvirke menns holdninger til omsorg for barn. Tiltakene har vært iverksatt på to plan: å stimulere fedre til å ta større ansvar i omsorgen for egne barn, og å øke rekrutteringen av menn til barnehage og skole. Det kanskje mest kjente virkemidlet er å forbeholde en del av omsorgspermisjon for fedre, den såkalte fedrekvoten. Som familiepolitisk virkemiddel for å endre fedres praksis i utøvelsen av foreldreskapet må tiltaket sies å være vellykket. 1998 viste en evaluering av ordningen at av de fedrene som hadde rett til fødselspenger, hadde så mange som 78% tatt ut fedrekvoten.

Når det gjelder å øke rekrutteringen av menn til å jobbe med barn, går dette mye langsommere. Under statsråd Grete Berget ble det satt som mål at det i en fullt utbygd barnehagesektor bør være ansatt minst 20% menn. Dette målet gjelder fortsatt i dag, men realiteten er at det jobber ca. 7% menn i barnehagene. Som ett av flere virkemiddel i arbeidet med å øke rekrutteringen av menn, har det vært gjennomført en kartleggingsstudie av menns motivasjon for å velge førskolelæreryrket, MIF-prosjektet (Menn i førskolelærerutdanningen). Ferske resultater fra denne undersøkelsen viser flere interessante ting av betydning for det videre arbeidet med å øke rekrutteringen.

Det er urovekkende at mange av de menn som takker ja til studieplass i førskolelærerutdanningen, ikke møter opp til studiet. For opptaksåret 1997 var dette tallet 23% for menn, mens for kvinnene var det 15%. Enda mer alvorlig er det at av de menn som ble registrert ved studiestart, hadde ytterligere 23% forsvunnet før første semester var over. For de kvinnelige studentene er frafallet bare halvparten så stort, ca. 11%. Hvor blir det av mennene? Hvorfor møter de ikke opp til studiet, og hvorfor slutter så mange flere menn enn kvinner etter at studiet har startet? Faktum er at av de menn som takket ja til en studieplass både i 1996 og 1997, hadde over 40% forsvunnet før første studiesemester var over uten at noen har tatt tak i dette.

Førskolelærerstudenter av begge kjønn i Norge er svært motiverte for både studiet og sitt framtidige yrke i barnehage og skole. Denne høye motivasjonen holder seg på samme nivå gjennom hele studieløpet for de kvinnelige studentene. Blant de mannlige studentene derimot, ser vi en dramatisk nedgang i motivasjonsnivået i 2. studieår. Motivasjonen tar seg noe opp i tredje studieår, men når ikke opp i det samme nivået som hos de kvinnelige studentene. Hvorfor dette fallet i motivasjon hos menn? Skyldes dette noe ved studiesituasjonen? Henger det sammen med organiseringen av studiet eller utviklingen av yrkesidentiteten?

Gjennom MIF-prosjektet har det blitt mer og mer tydelig for oss at arbeidet med å rekruttere flere menn til førskolelærer- og læreryrket ikke bare handler om utadrettede tiltak for å få unge menn til å velge et pedagogisk yrke med barn. Det handler i like stor grad om å gå grunnleggende inn i hele utdanningen og profesjonsfeltet og problematisere begrepet kjønn. Vi skal peke på noen eksempler på hvordan dette kan påvirke menns valg av utdannelse og yrke. Tenk deg at du er mann og skal velge utdanning og yrke:

Ville du blitt værende i en utdanning der student er det samme som kvinnelig student?

Førskolelærerutdanningen er en svært kvinnedominert utdanning. På landsbasis er ca. 92% av studentene kvinner. Kvinnedominansen viser seg også blant øvingslærere, praksisveiledere og vitenskapelig ansatte. Hvordan opplever mannlige studenter dette? Data fra MIF-prosjektet viser at det er en klar sammenheng mellom de mannlige studentenes studie- og yrkesmotivasjon og om de føler at undervisningen blir tilrettelagt for dem. Vi stiller spørsmål om ikke både studiestruktur og studiemodeller i dag er preget av at både profesjonen og utdanningen er utviklet av kvinner, og at kvinnelige studenter dermed får et fortrinn.

Ville du jobbe i en barnehage der normalatferd er jentenes atferd?

Både i den offentlig debatt, i pedagogisk litteratur og i utdanningen brukes begrepene barn, barnehagekultur og foreldresamarbeid som om dette er kjønnsnøytrale begreper som har lik verdi for begge kjønn. Det har de ikke. Barn har kjønn, de er gutter og jenter. Ganske tidlig sosialiseres de inn i sine kjønnsroller av omgivelsene. Men hvor er guttens kjønnsrollemodeller i barnehage og skole? Når 93% av de ansatte i barnehagesektoren er kvinner, blir ikke barnehagekulturen noen kjønnsnøytral kultur, men en massiv kvinnekultur. Betyr dette at det er de feminine verdiene som dominerer barnehagen, og at jentene i barnegruppa er normen som guttene måles mot? Er det en sammenheng mellom dette og det faktum at det er mange flere gutter enn jenter som har behov for spesialpedagogiske tiltak i skolen? Og hva er normen for slike behov, og hvordan defineres den? Sosiologen Ivar Frønes har i flere sammenhenger hevdet at jentene er vinnerne i det norske skolesystemet bl.a. fordi den disiplinering som skolen forutsetter, favoriserer jentenes atferd. Starter denne feminiseringen allerede i barnehagen?

Ville du jobbe i en barnehage der foreldrene betyr det samme som mor?

Foreldresamarbeid er også et uttrykk som i sin kjønnsnøytrale form tilslører en faktisk kjønnsdiskriminering. Høgskolelektor Jon Grythe ved Høgskolen i Agder har i en undersøkelse konkludert med at foreldresamarbeidet og foreldre som gruppe i forbausende liten grad blir oppfattet som både mor og far. Både i undervisningslitteraturen og i det praktiske arbeidet i barnehagen brukes begrepet foreldre som om det omfatter begge kjønn, men i praksis betyr det samarbeid med mor. Når foreldresamarbeidet blir evaluert, handler det altså om kvinnelige avdelingsledere, ofte selv mødre, sitt samarbeid med andre mødre. Ville disse evalueringene ha gitt de samme resultater dersom fedrene i hovedsak sto for samarbeidet med barnehagene?

Ville du jobbe på en arbeidsplass der alle andre ansatte er av motsatt kjønn?

Et argument som ofte blir brukt av styrerne i barnehagene, er at de ikke får tak i mannlige søkere, eller greier å beholde de menn som kommer. Nei, vel. Men hvor lenge er det interessant å være den eneste av sitt eget kjønn på en arbeidsplass? Poenget må være en bevisst strategi for å ansette flere menn, slik at balansen på arbeidsplassen blir tokjønnet. Vi kjenner flere eksempler på at styrere, oftest kvinnelige, bevisst har jobbet med nettopp dette, og et av resultatene er at flere menn søker jobb der det allerede jobber menn fra før.

Kvinneforskningen har bidratt med mye ny og verdifull kunnskap som har utfordret myten om det kjønnsløse samfunn. Men forståelsen av samfunnet, grupper og individ som kjønnede, ser ikke ut til å ha nådd førskolelærerutdanningen og barnehagesektoren. Vår påstand er at i førskolelærerutdanningen og i barnehagene domineres virkelighetsoppfatningen av Studenten, Medarbeideren og Barnet som kjønnsnøytrale begreper, men i praksis behandles Studenten og Medarbeideren som kvinner og Barnet som jente.

Vår kritikk retter seg mot utdanningsinstitusjonene, pensumlitteraturen, og offentlige utredningers manglende fokus på barn som en tokjønnet gruppe med ulike behov. Uten et økt fokus på dette vil det etter vår oppfatning være vanskelig å skape troverdighet omkring arbeidet med å øke rekrutteringen av menn til barnehage og skole. Det er interessant at stortingsmelding nr. 27 1999- 2000, «Barnehage til beste for barn og foreldre», ikke problematiserer barn som en tokjønnet gruppe, men at barn konsekvent omtales som kjønnsløse, og foreldre på samme måte. Ifølge vår argumentasjon er det fristende å fortolke tittelen til «Barnehage til beste for jenter og mødre»!