Hovedkommentar

Er bondestudentens og innvandrerstudentens reise den samme?

Begge søker en klassereise gjennom utdanning. Men der den ene er ensom, er den andre så innvevd i slekt at det kan bli en utfordring.

Kommentar

Norge er fullt av stiger. De er mulige å klatre på. Det er i alle fall den gjennomgående holdningen til de barna av innvandrere som er født her til lands. I dag legger professor Grete Brochmann frem en ny rapport om hvordan det står til med integreringen i Norge. Og i forrige uke kom Fafos rapport om innvandrernes barn og i hvilken grad de klatrer i samfunnet foreldrene deres flyttet til. Rapporten viser at barn av innvandrere er like ambisiøse og nesten like optimistiske som sine etnisk norske medelever. De starter med dårligere forutsetninger, men jobber mer med skolearbeidet. Flere elever med innvandrerbakgrunn faller utenfor skolen, men de er også sterkere representert i høyere utdanning enn majoritetsbefolkningen, ikke minst blant de som tar doktorgrad. Den norske profesjonelle middelklassen er i ferd med å bli etnisk svært mangfoldig.

«Begge søker en klassereise gjennom utdanning. Men der den ene er ensom, er den andre så innvevd i slekt at det kan bli en utfordring», skriver Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad.
«Begge søker en klassereise gjennom utdanning. Men der den ene er ensom, er den andre så innvevd i slekt at det kan bli en utfordring», skriver Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad. Vis mer

Noen ser på utviklingen som et resultat av et spesifikt «innvandrerdriv». Energien det er snakk om, er imidlertid ikke begrenset til innvandrere eller etterkommerne deres. Den har sittet i kroppen på mange som har kommet inn i et sosioøkonomisk sjikt utenfra og nedenfra, og som har kompensert for manglende kontakter og innforståtthet med hardt, målrettet arbeid. I norsk historie har den også vært å finne hos bondestudentene, de flinke guttene og etter hvert jentene i bygda som reiste inn til byen for å prøve lykken. Det er snakk om motoren hos de som har klassereisen å vinne, og som ser på et profesjonsstudium som den raskeste veien inn i øvre middelklasse; der en lett gjenkjennelig tittel som lege eller jurist kan gi en forankring til den som ikke har en trygg posisjon. Både bondestudenten og innvandrerstudenten har hatt med seg en forventning om ikke å kaste bort mulighetene, men velge de klassiske embedsstudiene, de som ikke etterlater tvil om hva de kan. De som er selvforklarende når foreldrene skal fortelle slekt og venner om hvor bra det går med barna.

Viljen og kapasiteten til de som murer iherdig på en grunnmur i sitt eget liv, er en sterk økonomisk kraft som samfunnet tjener på. Men bondestudenten har også vært lett å gjøre narr av, som i tilfellene Erasmus Montanus og Arne Garborgs bondestudentar. Usikkerheten hos streberne, som kan gi seg utslag i innsmigrende oppførsel og prangende forbruk, har blitt møtt med skarp satire. De mange skildringene av denne typen utilpasshet, enten den er hånlig eller vennligsinnet, kan bidra til å skape sympati for de som gjør valg i livet som gjør at de entrer en ny og fremmed verden.

Selv om det er en lignende energi og ærgjerrighet i de to situasjonene, er det også klare forskjeller. Bondestudenten er ofte en isolert skikkelse, en papirbåt på havet. De bor for seg selv og må navigere byen på egenhånd. Pengeproblemene er knugende. Skjønnlitteraturens tilreisende, som forfatteren i Hamsuns «Sult» og Daniel Braut i Garborgs «Bondestudentar», takler ensomheten dårlig. De prøver å få kontakt med andre på delirisk eller beklemmende vis. En tante av en venn av meg dro fra hvalfangstmiljøet på Skrova til Oslo for å studere. Hun fikk med seg et fat syltet hvalkjøtt hvert semester. Sammen med havregryn og en og annen potet var det alt hun spiste. Dette var så sent som på sekstitallet. Men om de materielle rammene er trange, har både den oppdiktede forfatteren og den virkelige tanten sin selvstendighet i behold.

Dette står i kontrast til innvandrerstudentene. For en god del av dem er det ikke så mye snakk om en ren klassereise som en gjenoppretting; de er barn av høyt utdannede innvandrere som har opplevd en deklassering ved å forlate hjemlandet, men som hjelper barna med å gjenerobre den tapte posisjonen. Dessuten tyder funnene i rapporten på at selv om innvandrerbarna klarer seg godt i utdanningssystemet, er det andre akser der de i mindre grad nærmer seg etniske nordmenn. Barn av innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land blir sjelden sekulære parallelt med at de tar høy utdannelse, og selv om de gradvis blir mer liberale og nærmer seg majoriteten i verdispørsmål, finnes markante forskjeller.

Og det som forandrer seg sist, og saktest, er hvorvidt de er orientert mot familien eller samfunnets institusjoner. For mange som har innvandret fra korrupte og svake stater, er det familien som garanterer trygghet og omsorg, og som man skylder lojalitet. Ifølge rapporten har dette trekket både positive og negative konsekvenser: De sterke båndene, behovet for å gjøre foreldrene stolte, kan sørge for at unge mennesker holder seg unna bråk, gjør lekser med nitid flid og sikter mot et sikkert studium. De samme båndene kan berede grunnen for sosial kontroll og innsnevring av barnas personlige valg. Langs denne linjen kan det oppstå store konflikter fremover, som kan komplisere spørsmålet om hva som styrer ferden opp og ned stigene – og om det er mulig å fare oppover alle, samtidig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook