NYE STUDENTER: Det ligger en betydelig dobbeltkommunikasjon når eliten i mindre høytidelige sammenhenger snakker seg varm om at vi behøver flere håndverkere, skriver kronikkforfatteren. Her fra immatrikuleringen på universitetsplassen i Oslo for en del år siden. 
 
Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
NYE STUDENTER: Det ligger en betydelig dobbeltkommunikasjon når eliten i mindre høytidelige sammenhenger snakker seg varm om at vi behøver flere håndverkere, skriver kronikkforfatteren. Her fra immatrikuleringen på universitetsplassen i Oslo for en del år siden. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Utdanning

Er de kremen av norsk ungdom?

I motsetning til arbeiderklassen stikker ikke middelklassen kjepper i hjulene for sine egne.

Meninger

Når kongebarna velger akademisk utdannelse og ikke rørleggerlinja på Sogn, så kommuniserer de samtidig at utdannelse og dannelse handler om personlige egenskaper. Men akademisk utdannelse handler mer om flaks og uflaks enn om evner og talenter.

Terje Carlsen
Terje Carlsen Vis mer

Snart er det immatrikulering på universitetet. Da klinger de samme ordene fra rektor gjennom den klare høstlufta som mange ganger tidligere og som får privilegert ungdom til å rette ryggen:

– Husk, dere er kremen av norsk ungdom, implisitt at de som ikke immatrikuleres ikke er det. Det ligger altså en betydelig dobbeltkommunikasjon når eliten i mindre høytidelige sammenhenger snakker seg varm om at vi behøver flere håndverkere. For eliten vil ikke at deres egne skal ta fagbrev. Kongebarna kunne aldri ha gått på rørleggerlinja. Derfor har de heller ikke gjort det, og Mette Marit er blitt litteraturdronning. Utdannelse handler mye om kulturell identitet.

Den norske likhetstankegangen har altså en inegalitær undertekst. Den sier at norske folk godtar betydelig mer hierarkisering i det sosiale feltet, det vil si i utdannelse og yrkesliv, enn de faktisk liker å innrømme. Det har lenge vært mulig fordi den velutdannede middelklassen har en sosial strategi i å underkommunisere ulikeverdighet. Det har den gjort for å få knekten til å dra ekstra hardt i skjækene, for eksempel i gjenoppbyggingen etter krigen og under bankkollapsene Men i det siste tiåret har det skjedd et skifte: Utdannelse knyttes igjen til personlige egenskaper og ikke muligheter.

Forleden kunne en lese i Klassekampen at når det kommer til utdanning, er skillene i Norge like store som i USA. Det høres utrolig ut i et land som sosialdemokratiet mer enn andre land har satt sitt stempel på.

Kulturell bakgrunn betyr altså mer enn evner og talent i Norge i det 21. århundre. Av dem som tar høyere utdanning i Norge har 73 prosent foreldre med høyere utdanning, 21 prosent har foreldre med videregående skole, mens bare seks prosent har foreldre som ga seg etter grunnskolen. Det skyldes at arbeiderbevegelsen ikke har gitt armslag for individuell utfoldelse. Var du som meg ung på 1970-tallet, hadde du flaks. De fleste studier var åpne den gang, som for eksempel juss. I dag er juss et studium med skyhøye karakterkrav og høy prestisje. Men resultatlikheten var like ugrei den gang jeg var ung som nå. Jusstudenter var og er i regelen jurist- og advokatbarn, legestudenter kom fra legefamilier.

Den sosiale flaks kan altså være både institusjonell og situasjonell. Den konstitusjonelle flaksen handler om hvor og når du er født. Den situasjonelle flaksen kan forklares på samme måte som når man betrakter fisk i en laksetrapp: Dersom du havner i en kulp med stor sosial oppdrift vil du gjerne bli med et trinn opp sammen med dem, motsatt i en annen kulp. Arbeiderbevegelsen overså den kulturelle barrieren for arbeiderklasseungdom som søker seg til kunnskapsinstitusjoner som høgskoler og universitet i sin iver etter å tilveieskaffe studiefinansieringsordninger for arbeiderklassens barn.

For hva møter ikke arbeiderklasseungdom på vei mot drømmene sine? Jo, kokett herskerteknikk à la begreper som mastersyke og overutdanning av unge. Men det er selvsagt bare tull, det vil si, det har den hensikt å forbeholde høyere utdanning for de få. «Men betre bør du ber ikkje i bakken enn manneevit mykj», som det heter i en oversettelse av «Håvamål». Bygdedyret er altså sosialdemokrat. Bekymringene om overutdannelse og mastersyke har selvsagt aldri høyere middelklasse og overklassen tatt innover seg, selv om mange av deres avkom kan være rene sinker.

Men i motsetning til arbeiderklassen stikker ikke middelklassen kjepper i hjulene for sine egne. For arbeiderklassen er sin egen bøddel. Det er som den nå avdøde sosialantropologen Marianne Gullestad skrev: «Hyggelig å ha eller gjøre noe som er bedre enn andre i ens miljø, men det innebærer også en fare for ikke lenger være ‘en av oss’ i gruppen.» (Gullestad 1985:55). Barn av arbeiderklassen gjør derfor i stort monn kompromiss med sin opphavskultur når han eller hun velger utdannelse. De blir sykepleiere og lærere, men tar den ikke helt ut og blir leger og sivilingeniører.

For mennesker er sosiale dyr, de gjør valg som inkluderer og ikke ekskluderer dem. Ta Stephen Hawking for eksempel; han er i stor grad et produkt av det miljø han vokste opp i og det forskningskollektiv han er en del av. Hans far var for eksempel en framgangsrik forsker innen tropisk medisin. Det krever mye mer av et menneske å tre ut av det miljø en kjenner de sosiale kodene i og inn i et nytt, enn å vedbli det kjente. Geniet Alf Prøysen fant seg for eksempel aldri til rette blant kultureliten i Oslo, det gjorde heller ikke Knut Hamsun. Begge led av mindreverdighetskomplekser for manglende kulturell kapital. Og det til tross for de var så unike i sin begavelse at det trolig fødes bare to, tre eksemplarer med samme kapasitet i hver generasjon.

I boka «Den onde sirkelen» skriver undervisningsminister Torbjørn Røe Isaksen at han frykter vi skal få en stor norsk underklasse som følge av det skolesystemet vi har lagt til oss. De som var øyestenen for det norske sosialdemokratiet, barn fra arbeiderklassen, risikerer altså å ikke få ta del i den velferden som Norge kan oppvise. Det synes jeg er trist. For jeg vil gjerne tro på den enorme kraft som forløses ved å tenne stjerner og gnist i øynene på et menneske.

Det er dette som er Askeladden i oss. Forestillingen om at visse yrker er forbeholdt folk med spesielle evner og talenter er en destruktiv mytologi. Som Alf Prøysen så ironisk synger det i «Griskokktrøsta»: «(…) For vi skal villig glømme du er grisehusknøl, men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl!»

Der er vi dessverre fortsatt etter åtti år med den sosialdemokratiske orden. Den som ikke har stor selvtillit eller mye flaks blir gjerne stående igjen på perrongen når toget går. Gode evner eller ei.