Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Er de verre enn andre?

«Den somaliske nomaden aksepterer ikke noen autoritet bortsett fra Gud.»

Nylig ble fem unge innvandrere mellom 15 og 17 år dømt for en rekke barneran i Oslo. Saken fikk stor oppmerksomhet bl.a. fordi tiltalen lød på hele 53 ran, som til dels hadde vært utført på en svært brutal måte. Dessuten viste de tiltalte få tegn til anger over det de hadde gjort, eller medlidenhet overfor ofrene sine i etterkant. Det vakte da heller ikke reaksjoner at flere ble dømt til fengselsstraffer, til tross for deres unge alder.

Det som en derimot ville ha forventet hadde skapt en viss debatt, var at byretten øyensynlig skjerpet straffene på følgende grunnlag: «De tiltaltes utenlandske bakgrunn har medført en økt fremmedfrykt, hvilket igjen vil kunne bidra til å vanskeliggjøre sosialiseringen både for dem selv og andre med innvandrerbakgrunn.»

Så vidt undertegnede har kunnet registrere, har ikke dette ført til at noen jurister har grepet til pennen. Reaksjonene har stort sett uteblitt, med unntak av Antirasistisk Senter, som mener at dommen er rasistisk. Lederen av senteret uttalte blant annet at «begrunnelsen for dommen bryter med all norsk rettspraksis. Man skal ikke få en ekstrastraff på grunn av hudfarge».

Har dette virkelig med «rase» å gjøre? En med litt kjennskap til somaliernes situasjon både i Norge og verden for øvrig kan lett bli fristet til å stille spørsmålet om det ikke egentlig var vel så mye barneranernes etniske bakgrunn som ga seg utslag i den usedvanlige domsbegrunnelsen. Alle som har fulgt med i saken, har utvilsomt fått med seg at de dømte alle er somaliere. Dessverre er det ikke første gang betegnelsen somalier er ensbetydende med negativ spalteplass i norske aviser. «Dårlig erfaring med somaliere» er bare ett eksempel på en avisoverskrift fra tidligere i år.

Har somalierne begynt å få et slags verstingstempel på seg?

Det er mye som tyder på det. Noe av årsaken er nok utvilsomt forholdene i selve Somalia de siste årene. Somalia har lenge vært et land uten sentrale myndigheter, der to tiår med brutalt militærdiktatur er blitt avløst av et tiår med borgerkrig og kaos, i hvert fall i deler av landet.

Somaliere i Norge har også vært i fokus for forhold som synes å gjelde dem som gruppe, til forskjell fra andre innvandrere. Ett eksempel er innføringen av såkalt frivillig DNA-testing blant somaliere som søker om familiegjenforening. Dette «tilbudet» er noe som nettopp gjelder somaliere. Selv ikke Einar Dørum, som satt som justisminister da DNA-testing ble innført, hadde noen motforestillinger.

Statistikkene bidrar heller ikke til å skape et positivt inntrykk av somalierne i Norge. Sammenlignet med de andre store innvandringsgruppene, ligger somalierne eksempelvis klart på bunnen når det gjelder andel yrkesaktive, og like klart på topp når det gjelder prosenten som mottar sosialstøtte eller som har barn som er involvert i barnevernssaker.

Selv har jeg fått dette heller negative bilde «bekreftet» av UDI-medarbeidere, flyktningkonsulenter, pedagoger og miljøarbeidere, yrkesgrupper med daglig kontakt med somaliere og som jeg tidvis holder foredrag og seminarer for rundt om i landet. Somaliske innvandrere blir nesten entydig sett på som «vanskelige». Ikke rart at «somaliere [og irakere] er flyktninger ingen norske kommuner vil ha», som det sto å lese i en avisoverskrift for noen måneder siden.

På mange måter er nok somalierne en spesiell folkegruppe, uten at det nødvendigvis må tolkes negativt. I motsetning til hva tilfellet er for de fleste andre afrikanere, er «somalier» en betegnelse som dekker både nasjonalitet og etnisitet, i og med at praktisk alt alle innbyggere i Somalia tilhører samme etniske gruppe. Det vil si at nærmere 100% av befolkningen snakker samme språk, tilhører samme religion og har i det store og hele samme kulturbakgrunn. Dette deler de med et betydelig antall etnisk somaliere i nabolandene Kenya, Etiopia og Djibouti, men som følgelig har disse landenes nasjonalitet. Selv regner de seg likevel først og fremst som somaliere.

Den felles kulturbakgrunnen er vesentlig. Selv om mange, antakeligvis de fleste, av somalierne som kommer til Norge er vokst opp i et urbant eller i hvert fall et småbysamfunn, deler de med få unntak samme nomadiske kulturbakgrunn. Somalierne er tradisjonelt sett først og fremst gjetere som vandrer rundt med sin buskap og sine eiendeler.

Verdens kanskje fremste ekspert på somalisk kultur og samfunn, professor I.M. Lewis ved London School of Economics, skrev i sitt klassiske verk om det somaliske nomadesamfunn at «den somaliske nomaden aksepterer ikke noen autoritet bortsett fra Gud». Det beskriver på mange måter den somaliske nomadekulturen i et nøtteskall. Er det da til å undres over at mange somaliske flyktninger har problemer med å tilpasse seg det gjennomregulerte sosialdemokratiske samfunn i Skandinavia?

Mangelen på formelle autoriteter i det tradisjonelle somaliske samfunn er erstattet av et intrikat klansystem der alle vet nøyaktig hvor nært eller hvor langt fra hverandre de er beslektet, selv om deres felles stamfar kan vise seg å være både fem, ti og tredve generasjoner tilbake i slektsleddet. I forbindelse med dagens situasjon i Somalia har folk flest fått et meget negativt inntrykk av klansystemet, fordi de væpnede handlingene foregår mellom forskjellige grupperinger som egentlig ikke er annet enn klaner og underklaner.

Tradisjonelt har imidlertid klansystemet bidratt mer til å løse og forhindre konflikter enn til å starte dem. I tillegg representerer klanen et livsviktig sosialt sikkerhetsnett, i mangel av en velferdsstat. Slik fungerer det selv i våre dager.

Når somaliere er i eksil, er det naturligvis vanskelig at systemet skal kunne fungere på samme måte som det gjorde hjemme i Somalia. Selv om de fleste større klangruppene er representert her i landet, er bosettingen for spredt, det daglige samværet mellom nære klanmedlemmer er ikke praktisk mulig. Dessuten bryr de unge, som har tilbrakt det meste av sitt liv i Norge, seg mindre og mindre om både klansystemet og kulturelle normer. De innbefatter blant annet en dyp respekt for klanens eldre.

Mange av grunnelementene henger imidlertid igjen, og de kan bidra til bedre forståelse mellom de eldre og de yngre somalierne og mellom somalierne som gruppe og det norske samfunn. Selv om den sentrale autoriteten aldri har hatt en sterk plass i den tradisjonelle samfunnsstrukturen, stilles det sterke krav til hvert enkelt individ gjennom normer og sanksjoner. Disse normene er ikke nødvendigvis så forskjellige fra våre egne. Dette er noe som alle involverte bør kunne utnytte.

Det finnes heldigvis eksempler på at nettopp det lar seg gjøre. Dermed blir det mulig å legge forholdene til rette - og stille de nødvendige krav - for at somaliske innvandrere i Norge kan tilpasse seg de lokale forholdene. Ett tilfelle i så måte er den vesle bygda Åmot i Vinje kommune i Telemark. Et mer urnorsk sted skal man antagelig lete lenge etter. Likevel befinner det seg nettopp her en etter forholdene stor somalisk innvandrergruppe.

Slik har det vært i snart ett tiår. I motsetning til de fleste andre steder i landet har faktisk arbeidsløsheten blant somalierne i Vinje ligget lavere enn blant befolkningen for øvrig. De somaliske barna som vokser opp der, mestrer på sin side den lokale dialekten på en måte som sikkert ville ha fått bygdas store sønn, Åsmund Olavsson, til å få tårer i øynene - av ren glede.

Og de fleste somalierne blir der, i motsetning til det som er tilfellet i mange landkommuner ellers i landet, der somalierne trekker ned til nærmeste større by så snart den «pliktige» utplasseringsperioden er over.

Prosessen i Vinje har riktignok ikke vært lett, verken for innvandrere eller lokale myndigheter. Man har imidlertid ikke tatt utgangspunkt i at somaliere skal være verre enn alle andre, man har derimot i fellesskap tatt for seg problemstillingene, gått systematisk til verks og funnet løsninger.

Her har nok både somaliere og nordmenn en del å lære.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media