STOR FEIRING: 50-årsjubileet for The Beatles' ankomst i USA vil bli feiret over hele nasjonen, med tribute-konsert i Washington 11. februar, blomsterdekorasjoner på Walk of Fame i Hollywood, et eget David Letterman-show, en markering på John F. Kennedy-flyplassen og mye annet. 
Foto: Universal.
STOR FEIRING: 50-årsjubileet for The Beatles' ankomst i USA vil bli feiret over hele nasjonen, med tribute-konsert i Washington 11. februar, blomsterdekorasjoner på Walk of Fame i Hollywood, et eget David Letterman-show, en markering på John F. Kennedy-flyplassen og mye annet. Foto: Universal.Vis mer

«Er dere skallet under parykken?»

Ingen har noensinne klart å erobre USA. Bortsett fra ei popgruppe fra Liverpool. I dag er det 50 år siden The Beatles landet i New York.

Meninger

IDEER: Historien om The Beatles og USA er en sentral fortelling i rockens mytearkiv. Dette er legenden om popmusikkens enorme krefter, om dens evne til å snu verden opp ned. Om sanger som varer i to, tre minutter og som med titanisk styrke endrer mål og mening for millioner av mennesker. Til tross for at disse sangene har minimalt med innhold og enda mindre visdom. Kraften i musikken, spontaniteten i framføringen og gleden ved uttrykket er det essensielle.

«I Want To Hold Your Hand». «She Loves You». «Can't Buy Me Love.» Enklere kan det ikke sies. Etter at The Beatles debuterte med singelplata «Love Me Do» 5. oktober 1962 (for øvrig samme dag som den første James Bond-filmen, «Dr. No», hadde premiere), har ikke verken britisk kultur eller klodens musikksmak vært helt den samme. Det forunderlige er ikke at The Beatles halvannet år seinere erobret det amerikanske markedet. Det merkelige er at det ikke skjedde før.

I anledning 50-årsdagen for Amerika-landingen 7. februar 1964, har plateselskapet til The Beatles utgitt en kuriøs cd-boks, «The U.S. Albums». Det dreier seg om 13 LP-er som ble utgitt i USA i perioden 1964-1966, pluss en etternøler som kom i 1970. Åtte av disse albumene ble for øvrig utgitt for ti år siden, til 40-årsjubileet for samme begivenhet. Men nå er historien komplett, tretten til dels svært snåle album i både mono og stereo, forsynt med kopier av de originale coverne. Uimotståelige for samlere, naturligvis. Og lagt i en så stilig boks at selv de som har den forrige utgivelsen, nærmest blir nødt til å supplere med denne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken er at EMI i England helt siden starten hadde forsøkt å få sitt amerikanske plateselskap, Capitol, interessert i The Beatles. Men uten hell. Først seint på høsten 1963 ble de ansvarlige i Capitol nærmest beordret å utgi en Beatles-singel, «I Want To Hold Your Hand», fulgt opp av en storstilt kampanje. Amerikansk ungdom visste knapt hvem Beatles var, men ble umiddelbart forført av den catchy låta, som nådde førsteplass på listene i slutten av januar 1964.

Høsten 1963 hadde USAs ukronte tv-konge Ed Sullivan vært på en mellomlanding i London. Der så han hundrevis av ungdommer som bar plakater med hilsener til John, Paul, George og Ringo. Han spurte hva dette var for noe, og fikk til svar at folk var møtte fram for å ta imot «The Beatles». Sullivan syntes først det hørtes ut som et dyreshow, men fikk vite at det dreide seg om siste nytt på den britiske musikkfronten. Med sin sedvanlige teft - det var tross alt Sullivan som hadde gjort Elvis til en nasjonalhelt - fikk Sullivan bestilt The Beatles til tre show i februar året etter.

Det var altså for å opptre på tv The Beatles kom til New York 7. februar. 3000 hylende amerikanske ungdommer var møtt fram på John F. Kennedy Airport. Elvis sendte et telegram med ønsker om lykke til. To dager seinere gikk det første showet på lufta. 74 millioner amerikanere fikk se The Beatles for første gang. Neste uke var de der igjen. Og så for tredje gang. I mellomtida holdt de konserter, først i Washington, deretter i Carnegie Hall.

En voldsom kampanje, selvsagt. 4. april satte Beatles en historisk USA-rekord ved å holde de fem første plassene på Billboards Hot 100 (de hadde gjort det samme på listene i England i desember 1963): 1) «Can't Buy Me Love». 2) «Twist and Shout». 3) «She Loves You». 4) «I Want to Hold You Hand». 5) «Please Please Me». Debutsingelen «Love Me Do» hadde nådd 17. plass på de britiske listene i 1962. I løpet av 1964 ble den lansert i USA og gikk helt til topps.

De amerikanske LP-ene er uvanlig rotete satt sammen. Capitol satt jo takket være sin somling på en svær back-katalog av Beatles-innspillinger. De ble plassert i hytt og pine på LP-ene som fulgte. De to soundtrackene til «A Hard Day's Night» og «Help» mangler viktige låter. Til gjengjeld inneholder de flere instrumentale orkesterversjoner. Den amerikanske forfatteren Bill Flanagan gjør en morsom gjennomgang av disse platene i heftet som følger med boksen. For ham og andre amerikanske ungdommer prentet rekkefølgen på sangene seg inn med en kraft som gir disse platene en høyere nostalgieffekt enn de opprinnelige, britiske Beatles-utgivelsene, som vi europeere forholder oss til.

I det store og hele representerer de 13 albumene et annet syn på The Beatles enn det de hadde på seg selv. I større og større grad jobbet Beatles med albumene som helheter, med nøye overveielser av utvalg og rekkefølge. Det gjelder særlig fra og med «Rubber Soul» (1965) og ikke minst «Revolver» (1966). Begge disse platene er tuklet med av amerikanerne. Men så var det slutt. Etter at amerikanerne hadde utgitt seks album i 1964, fire i 1965 og to i 1966, begynte man å utgi de samme platene i Europa og USA, altså fra og med «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band».

Enkelte av de amerikanske LP-ene har likevel - som Flanagan skriver - en rå og primitiv rock'n'roll-kraft. Det gjelder ikke minst de mange coverversjonene av amerikanske rock-, blues- og soullåter Beatles spilte inn i begynnelsen av karrieren, noe de hadde til felles med en rekke av de gruppene som fulgte i den britiske Amerika-bølgen. Beatles bante veien for band som The Animals, Rolling Stones, Hollies og mange andre. Ironisk nok erobret britene USA med krutt de hadde hentet fra gamle, amerikanske hitlister.

Låtene hadde rett og slett tatt veien mot øst over Atlanterhavet, og nå kom de i retur, men med et humør, et overskudd og en entusiasme som rammet USA rett i solar plexus. Mange har påpekt at USA på dette tidspunktet var inne i et dødvann rent musikalsk. Rock-eksplosjonen fra 1950-tallet var over. Elvis sang mest ballader, dessuten var hele nasjonen inne i en kollektiv depresjon etter drapet på John F. Kennedy i november 1963. De trengte å bli piffet opp.

Da var ingenting mer velegnet enn fire ungdommer som hadde «yeah, yeah, yeah» som sitt livsmotto. Fulle av sjarm inntar de podiet på pressekonferansen, og får straks spørsmålet: «Hvor mange av dere er skallet, siden dere bruker parykk?» «Alle sammen,» svarer Ringo. «Jeg er skallet,» sier Paul. «Er du skallet?» «Ja, ja, alle sammen,» skyter John inn. «Men ikke si det til noen, vær så snill,» sier Paul. «Vi er døvstumme også,» avslutter John.

Alt som skjedde under dette første USA-besøket er registrert i filmen «The First U.S. Visit» av brødrene David og Albert Maysles, som på et øyeblikks varsel tok imot et tilbud om å dokumentere ekspedisjonen til USA. Filmen er Beatles' svar på Bob Dylans «Don't Look Back», fra den første Europa-turneen i 1966.

Det hele varte i omkring to år. To år med britisk musikk i (nesten) alle kanaler. Sommeren 1965 hadde Beatles opptrådt på historiens første stadionkonsert, for 55000 mennesker på Shea Stadion i New York. Fansen skrek så høyt at de knapt hørte hva de selv spilte. Opplevelsen ble så svær og nærmest skremmende at de i stadig større grad vurderte å slutte med å turnere, og bare jobbe i studio.

I mars 1966 var de i USA på ny. Ny pressekonferanse. John Lennon sa: «Vi er mer populære enn Jesus nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først - rock'n'roll-musikken eller kristendommen.» Uskylden var brutt. Truslene haglet fra hele USA. Plater ble knust og brent. En epoke var over. Amerikanerne fant fram til sine egne røtter igjen. Nye grupper steg fra asken. Beatlemania var over. Men det var moro så lenge det varte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook