NORSK NATUR: I arbeidet med premiereklare «Rett vest» har filmskaper Henrik M. Dahlsbakken fått hjelp av regionale filmfond.
NORSK NATUR: I arbeidet med premiereklare «Rett vest» har filmskaper Henrik M. Dahlsbakken fått hjelp av regionale filmfond.Vis mer

Norsk film:

Er det bare å kjøre på og lage film, slik denne hedmarkingen gjør?

28 år gamle Henrik Martin Dahlsbakken er klar med sin fjerde spillefilm.

Kommentar

Filmregissører kommer fra alle slags steder og har alle slags historier på hjertet. Men ett har de til felles: De går som regel fra sitt første filmsett med et uttrykk i ansiktet som om de har stått i veien for en flokk med flyktende antiloper. Som øverste leder på innspillingen ender alle kreative avgjørelser i siste instans hos dem, i et ras de færreste kan forestille seg på forhånd. Selv om de kanskje mister noe friskhet fra første til andre film, har de i alle fall en erfaring som bremser overveldelsen noe og reduserer antallet klovmerker i ryggen.

I Norge har det historisk vært et problem at filmskapere ikke får anledning til å opparbeide seg denne viktige erfaringen; at det går for lang tid fra de debuterer til de får støtte til film nummer to, eller at det bare ikke skjer. I så henseende er historien til 28 år gamle Henrik Martin Dahlsbakken inspirerende. Dahlsbakken har skjent utenfor både filmskolen på Lillehammer og filminstituttet i Oslo, men har denne uken likevel premiere på sin fjerde spillefilm. Fire til er på trappene, en av dem den mye omtalte «En affære», med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe fra «Skam» i hovedrollene.

Ved hjelp av et lite, fast og dedikert team og regionale filmfond har Dahlsbakken klart å skaffe seg nettopp erfaringen mange norske filmskapere har opplevd at det var vanskelig å opparbeide seg, og utnyttet det filmatiske potensialet i det norske landskapet utenfor de store byene. På sett og vis er han en slags drømmekunstner for kulturminister Linda Hofstad Helleland, som både vil forskyve midlene i norsk film så de regionale fondene får mer, og skubbe kunstnerne i retning av å se etter finansiering andre steder enn hos staten.

Så er det ikke så enkelt heller. Til tross for at Dahlsbakken på mange måter ut fra et slikt kulturpolitisk syn har gjort alt riktig — laget en rekke filmer på pur vilje og arbeidsiver og røsket ut pengestøtte der den er å finne — er ikke dette helt nok. Støtten fra de regionale filmfondene er på hundretusener, ikke på de millionene som ofte er nødvendige. Filmene til Dahlsbakken er laget på minimale budsjetter, og samtidig som det er imponerende å få pengene til å vare så lenge som han gjør, merkes ressursknappheten iblant. De fire spillefilmene hans er alle svært korte; mellom én time og et kvarter og en time og 25 minutter. Dette er omtrent standardlengden til gamle Disney-tegnefilmer. De har små persongallerier og bærer iblant preg av det høye tempoet i utviklings- og produksjonsprosessen.

Å se disse filmene viser derfor to ting. For det første at det finnes muligheter og midler for filmskapere som ønsker seg mer praktisk erfaring. For det andre at dette ikke kan veie opp for bremsen som ble satt på filmstøtten i høst, til sterk kritikk. Distriktskrefter og personlig pågangsmot kan utrette så mangt. Man må også ha i mente alt de ikke kan utrette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook