Er det beste bak oss?

Det er ikke sikkert at treet vil vokse inn i himmelen, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Finansnestor Jan Petter Sissener kom i Finansavisen i forrige uke med følgende varsku til dagens unge: «Hvis jeg var oppvoksende nå, så ville jeg overhodet ikke stolt på at jeg får pensjonen min når jeg går av…».

Dette ble klippet til et godt synlig sitat i Aftenposten under vignetten «Økonomi og karriere».

De unge har lest og forstått at de må jobbe til de er godt over 70 år for å få «full pensjon». Uttrykket vil foreldes like raskt som «full sysselsetting». Det er nemlig ikke lenger noe slikt. Den pensjon som Sissener råder de unge til ikke å stole på, er nå en funksjon av hvor mye de får jobbet og hvor mye de får tjent, i den grad de får jobb.

Folketrygden har eksistert i 50 år. Den hadde som mål å dekke 66 prosent av sluttlønn, men ligger nå langt under det for de fleste. Trolig må de unge jobbe i minst 45 år, fra den ene midlertidige jobben til den andre, for å avspises med en pensjon på 45 prosent, hvis det fortsatt er politisk enighet om en folketrygd. Alternativt må de spinke og spare gjennom hele livet ved siden av svimlende utgifter til husvære og sporty barn. Høye boligpriser var noe av det som nylig bidro til å skyve Norge nedover på lista over hvilke land det er best å bo i. Det utgis bøker om prekariatet som aldri får seg fast jobb, de som veksler mellom løsarbeid og trygd og som tror at høyreradikale populister har løsningen.

Vi som er på alder med Sissener kan saktens spørre oss om vi hadde flaks som vokste opp i den nære etterkrigstid. Da politikere av alle farger var overbevist om at det var viktig å lage et velferdssamfunn, kloke av skade etter en fryktelig krig. Politikerne styrte samfunnsutviklingen i ønsket retning.

Mine jevnaldrende hadde ulike, men konkrete planer for sine liv. Det var nok å gjøre og flust av yrker og profesjoner. De skoletrøtte fikk hyre til sjøs. Noen ble visergutter. Kremmere av ulikt slag lot sine boder og butikker gå i arv, på samme måte som bønder overlot sine gårder til sine barn. Og de heldigste av oss lå ved lærestedene lenger enn nødvendig for en brøkdel av de studielån som i dag er vanlige. Vi fikk jobb uansett hvor dårlige karakterer vi hadde og uansett hvilke fag vi hadde studert.

Framtida var forutbestemt for mange. Ikke alle ønsket det slik, selvsagt. Det fins tusenvis av odelsbarn som søkte mot andre mål enn å drive gården videre. Mange ville sprenge seg ut av trange rammer og inn i liberale og urbane omgivelser. Men for de fleste var i hvert fall arbeid og inntekt en selvfølge. Mange giftet seg før de var 20 og hadde for lengst en fot i arbeidslivet. Foreldre var rollemodeller, selv om de fikk et ungdomsopprør mot seg. Onkler og tanter spurte hva vi ville satse på, og vi hadde klare oppfatninger om det.

Framtida ble jo også bra for forbausende mange. Oljeøkonomi, friere handel, internasjonalt samarbeid, fravær av kriger bidro til vekst og velstand. Det var bruk for alle. Og mange var engasjert i samfunnsutviklingen. Lønningene steg. Levealderen økte. Kvinner og menn ble mer likestilt. Tunge løft ble erstattet av lettere. Helsa ble bedre. Norge ble verdens beste land å bo i, mye på grunn av den norske og nordiske modellen. Nå er forventet levealder blant hvite kvinner i USA synkende, leser vi. Mange dør tidlig på grunn av miserable liv.

En stabil arbeidsplass er ikke like garantert de neste tiåra som i de foregående. Det er verken idealet eller forventningen. Nå er det omstilling som gjelder. Roboter og automater overtar stadig nye arbeidsområder. Forskere interesserer seg stadig mer for borgerlønn som i det minste skal gjøre oss i stand til å være forbrukere. Velferdsytelsene er heller ikke garantert. Forskere og politikere sier vi har ikke råd til dem. Avisene ligger ikke lenger på frokostbordet. Hvem skal da sette dagsorden? Fox News? Donald Trump? Boris Johnson?

Fagforeningene vil få mindre makt. Kapitaleierne vil få mer. Og de gir som kjent ikke ved dørene. Forskjellene vil øke. Limet som holder oss sammen størkner. De klarer seg nok, de unge. De vil jo arve millioner uten avgift. Men får de det bedre? Der de går over fotgjengerfeltene med blikket stivt på sine smarttelefoner, der de sitter i sine små leiligheter og venter på neste vakt eller oppdrag, mens de konkurrerer om en jobb, søker etter kjærligheten, sjekker bankappen for å se om de har råd til neste avdrag.

I USA og Storbritannia har mange unge velgere flokket seg om gamle sosialister. I Spania har de støttet en yngre variant. I Hellas likeså. De er redde for at markedskreftene skal ta kreftene fra dem. De okkuperer usolgte boliger og utsetter giftermål og barnefødsler. Det hemmer produksjonen av nye skattebetalere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook