Er det elektropop eller er det en kult?

The Knife ønsker at du skal forlate alt du har kjært.

KNIVSTIKKENDE: The Knife nekter å forholde seg til forventingene til hvordan de skal høres ut. Foto: Universal/Rabid
KNIVSTIKKENDE: The Knife nekter å forholde seg til forventingene til hvordan de skal høres ut. Foto: Universal/RabidVis mer

ALBUM: Det er som den scenen i «Ondskapens hotell», der heisdørene åpner seg og den dyprøde blodet kommer veltende, flommende, fossende ut. Og alle som sitter og ser det for første gang tenker: «Okei, skjønner, så det er DET som er greia, det er DER de legger lista».

Slik er den svenske søskenduoen The Knifes femte albumutgivelse, «Shaking the Habitual».

Men: Åh, det begynner så velkjent! Klubbvibber, calypsorytmer, sounden britiske musikkjournalister ynder å kalle dark dance, og som har inspirert en generasjon skandinaviske musikere. Åpningssporet «A tooth for an eye» har Karin Dreijer Anderssons suggerede furievokal, Olof Dreijers blåsvarte programmeringer og den velkjente xylofonklangen, udødeliggjort på duoens åttititallsnydelige og elektropoppete gjennombruddslåt «Heartbeats» fra 2003. I sin tid kåret til 2000-tallets svenske låt av musikkbladet Sonic.

Åh, xylofonen! Den er til å dø for.

Og det kan nok la seg ordne.

For allerede andresporet «Full of fire» har en rytme som dirrer insisterende, irriterende, bankende som menneskehjertet under gulvplankene til drapsmannen i Edgar Allan Poes «A tell-tale heart». I et intervju Karin gjorde med Dagbladet FREDAG i 2009 snakket hun om hvordan hun i soloprosjektet «Fever Ray» ønsket å utforske hverdagsskrekken og det primitive i menneskene. «Jeg forsøker å finne tilbake til de eldgamle ritualene menneskene har inne i seg», sa hun da. «Hvis man begynner å se på hva et ritual er, skjønner man at det er ganske kraftige følelser som settes i gang om man velger å gi seg hen».

Hun velger å gi seg hen, det er fortsatt primallyd på «Shaking the habitual». Rytmiske «Without you my life would be boring» eksperimenterer med forskjellig fløytelyd og Karins urkvinnepersona kommer mer og mer fram i den gutturale vokalen.

Nervepirrende og semi-voldelig, men vi er fortsatt på velkjent grunn.

Det røde blodet fosser ikke før «Crake» og «Old Dreams Waiting to Be Realised».

Dissonans, noise, stillhet, og så: susing.

Lavmælte klang.

Det er som å spasere inn i en kunstinstallasjon, et mørkt rom med udefinerbar lyd.

Vakkert. Men gud bedre så paranoiaframskapende.

For hvordan skal man reagere når man plutselig sitter der og hører på det som muligens er et ekkolodd?

Og selv om de etter dette går tilbake til mer konvensjonelle låtskrivemetoder, tilbake til den velkjente The Knife-sounden, har både plata og hvordan man lytter på den endret seg.

Nå er det ikke alle band som publiserer et manifest, men så er ikke The Knife som andre band. Det som nå omtales som «Shaking the habitual manifesto» ble sluppet på nettet for tre uker siden. En poetisk, om ikke helt koherent erklæring som først og fremst kan tolkes som en oppfordring til å bryte med konvensjoner.

Samfunnspålagte, kjønnspålagte, egenpålagte.

«No habits!» er slagordet. Forlat det velkjente. Tør å bevege deg ut i det ubehagelige!

Og man kan jo ikke komme med en slik oppfordring uten å følge den selv. Til det ytterste.

Dermed har «Shaking the habitual» blitttidvis svært ubehagelig, men også dypt fascinerende.

Gruer meg allerede til neste album.

Er det elektropop eller er det en kult?