VALGPLAKAT: Er det en borgerplikt å elske sitt fedreland og snakke pent om det? Danmarks statsminister det siste året, Lars Løkke Rasmussen, synes ifølge kronikkforfatteren å mene det. Foto: Jørgen Bausager / NTB Scanpix
<div><br><div><br></div></div>
VALGPLAKAT: Er det en borgerplikt å elske sitt fedreland og snakke pent om det? Danmarks statsminister det siste året, Lars Løkke Rasmussen, synes ifølge kronikkforfatteren å mene det. Foto: Jørgen Bausager / NTB Scanpix


Vis mer

Er det en borgerplikt å elske sitt fedreland?

Når makthavernes omgang med språk og begreper blir så løsaktige at satire synes å være det eneste fornuftige svaret, lever vi i ei farlig tid.

Meninger

Den danske statsministeren, Lars Løkke Rasmussen, foretok i sin grunnlovstale 5. juni en usedvanlig retorisk manøver. Han knyttet sammen de to ordene plikt og kjærlighet. I et angrep på kritiske kunstnere, som hadde gitt Danmark negativ omtale i utlandet, ga statsministeren uttrykk for at «det nærmest er en borgerplikt å elske sitt fedreland og snakke pent om det».

FORFATTER: Carsten Jensen.
FORFATTER: Carsten Jensen. Vis mer

Enda mer interessant ble Løkkes tale da han gjorde det klart at plikten til å elske fedrelandet er synonymt med plikten til å elske ham selv, regjeringen og politikken den står for. I grunnlovstalen annonserte Løkke Rasmussen med andre ord at den danske befolkningen er bundet til ham og regjeringen hans i et middelalderaktig tvangsekteskap, som han bare for enkelthetens skyld kaller fedrelandskjærlighet.

Når makthavernes omgang med språk og begreper blir så løsaktige at satire synes å være det eneste fornuftige svaret, lever vi i ei farlig tid. Italias tidligere ministerpresident Silvio Berlusconi var en vits. De amerikanske republikanernes presidentkandidat Donald Trump er en vits. Lars Løkke Rasmussen er bare en fiasko.

Men de tre har det til felles at de devaluerer begrepene vi anser som bærende i demokratiet. De mistenkeliggjør kritikk, uenighet og avvikende holdninger - det hele mens de tar patent på en demagogisk innskrenket sannhet som ikke tåler diskusjon. I deres øyne har ikke kritikerne argumenter man kan avvise eller lytte til. Nei, kritikerne forråder fedrelandet sitt med synspunktene de har.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da danskene valgte Lars Løkke Rasmussen som statsminister, minnet det om en kunde på et supermarked som velger seg ei skinke som for lengst er gått ut på dato. Det er stemplet i de usikre ansiktstrekkene hans og den besynderlig selvunnskyldende mimikken: Han vet selv godt at han er en fiasko. Det er derfor den eneste overlevelsesstrategien hans består i å angripe avvikende grupper og holdninger.

At en presset statsminister retter sitt patriotiske raseri mot landets kunstnere burde få ei gruppe, som ingen ellers gidder å ta alvorlig politisk, til å heve stemmen. Det har amerikanske forfattere gjort. 400 av dem, blant andre Stephen King, Jennifer Egan og Michael Chabon, har skrevet under på et åpent brev. Der advarer de mot Donald Trump fordi «vi som forfattere er spesielt bevisste på de mange måter språket kan misbrukes på i maktens navn» og fordi «en leders oppgave er å bringe folk med ulik bakgrunn sammen og ikke å sette dem opp mot hverandre».

Snarere enn å vitne om behovet for forfatternes stemmer, forteller det åpne brevet om viktigheten av at vi alle lar våre stemmer bli hørt. I et samfunn så individualisert og mangfoldig som vårt, er vi alle avvikere. Hvis vi ikke står sammen, risikerer vi å ende i hver vår enecelle av angst og avmakt.

Den britiske historikeren Anne Applebaum stilte nylig spørsmålet direkte i en artikkel i den danske avisa Politiken: Er Vestens verdensorden, slik vi kjenner den, i ferd med å bryte sammen? Orlando, Paris, Brussel, Krudttønden. Akkurat som i Sarajevo i august 1914, da et drepende skudd mot erkehertug Franz Ferdinand utløste første verdenskrig, er vi hele tiden bare ett skudd unna katastrofen.

Teateret er i brann og alle søker i panikk mot nødutgangen mens de tramper hverandre ned. Washington er ikke lenger verdens kraftsenter. Jordskjelvenes episentre ligger i ørkenen et sted mellom Mosul og Fallujah, et flimrende fata morgana, skapt av ørkenheten, noen få fanatikere og vår egen, overopphetede fantasi.

IS får aldri opprettet sitt verdensomspennende kalifat, men de har allerede verdensherredømme når det kommer til å ha kontroll over følelsene våre. En ensom ulv med en automatrifle i nevene kan avgjøre vår felles skjebne midt i storbyenes vrimmel.

Donald Trump sitter kanskje en dag med fingeren på atomavtrekkeren. IS sitter allerede med fingeren på avtrekkeren som utløser våre indre eksplosjoner. De politiske analytikerne har ikke lenger noe å fortelle oss. Bare de som tør å kikke ned i følelsenes avgrunn har i dag tilgang på krystallkula som avslører framtida.

Nøkternhetens dager er talte. Vi er i våre følelsers vold.

Den nasjonalismen som akkurat nå hjemsøker den vestlige verden kan saktens komme til makten. Men den er et uttrykk for avmakt og ikke annet enn et forstadium til kaos. Dens viktigste drivkraft er ikke Lars Løkke Rasmussens hule fedrelandskjærlighet, men en ubestemt vrede. Vreden startet ikke med IS, den startet med finanskrisen i 2008 og har langsomt vokst seg sterkere og mer voldsom.

Det konstruktive ved vreden er at kjernen består av en skjerpet rettferdighetssans. Befolkningene har fått øynene opp for avgrunnen mellom politikernes ord og handlingene deres. Det farlige ved vreden er at den nyvakte skepsisen ender i at demokratiets institusjoner forkastes, ikke minst dem som skal beskytte mindretallet, enten religiøse eller etniske.

Et etnisk majoritetsdemokrati, basert på et institusjonalisert apartheid, er nærliggende. Vreden kan bli en drivkraft i den nødvendige forandringen og fornyelsen av demokratiet, og den kan resultere i ødeleggelsen av det. På en eller annen måte er vreden fra nå av en uunngåelig politisk kraft. Konfrontasjonen blir framtidas språk og demokratiets framtid avhenger av de fiendene befolkningene velger seg.

Blant nærsynte politikere, hvis horisont er neste valg, er det blitt tabu å si det. Men hvis den vestlige verden ikke står samlet, og Europa ikke lykkes i å snakke med én stemme, er demokratiets dager talte. Vi overlever ikke som demokratier hver for oss, alene bak illusoriske murer, i vår egen forsvarsløse nasjonalisme.

Vi står ved en korsvei. Det er opp til oss om de kommende skjebneårene signaliserer en ny begynnelse for demokratiet eller slutten på det.

Ei hyggelig tid blir det ikke under noen omstendigheter. De pene menneskers tid er forbi.