Er det fortsatt vanskelig å være homofil i Norge?

«Jævla homo» reiser viktige spørsmål, men handler for mye om følelser og for lite om årsaker.

«Jeg må skjerpe meg for å klare å bli glad i hele meg», sier Gisle Gjevestad Agledahl inn i et håndholdt kamera, liggende i senga i bar overkropp. NRKs nye dokuserie, «Jævla homo», kan ikke bli stort mer nær og personlig. Og likevel er det som om vi bare tripper rundt på overflaten i store deler av programmet.

Jævla homo

4 1 6
18.09 kl 21.00
Beskrivelse:

Dokumentarprogram

Kanal:

NRK3 og NRK TV

«Går ikke i dybden.»
Se alle anmeldelser

Utgangspunktet er Agledahl selv, som vil finne ut hvorfor han synes det er så vanskelig å leie sin mannlige kjæreste offentlig. Er det fortsatt tøft å være homofil i Norge?

I fjor på denne tida tok «Skam» for seg samme tema, og «Jævla homo» er full av referanser til tv-serien: Kjæresten lager verdens beste ostesmørbrød, introen viser dem i et svømmebasseng, første episode heter til og med «Skam». Et par av skuespillerne fra serien dukker også opp.

For øvrig er «Jævla homo» bygget over samme lest som «Innafor», NRKs graveprogram for ungdom. Begge seriene hviler tungt på programlederen, og Agledahl framstår som et funn: Åpen og ærlig, sjarmerende og sårbar, lett å identifisere seg med. Både «Innafor» og «Jævla homo» benytter seg av kreative journalistiske metoder. Men når begge åpner med et småflaut eksperiment på Karl Johan, lukter det litt sjablongkreativitet.

JÆVLA HOMO: I episode 3 spør programleder Gisle A. Gjevestad Agledahl venninnen Line Elvsåshagen hva som er det rareste hun har gjort seksuelt. Derifra utvikler diskusjonen seg. Video: NRK. Vis mer

Lettvint eksperiment

Agledahl tar plass i et utstillingsvindu, og lar forbipasserende gjette på hva slags person han er. De får bare vite at kjæresten hans heter Marte. Utseendet gir ingenting vekk, han ser fryktelig streit ut (les: småkjedelig), og gjetningen blir deretter: Glad i taco og tv-kvelder med kjæresten, god i fotball. Så endres kjærestens navn til Kenneth, og forslagene snur 180 grader: Reiseglad, drittdårlig i fotball, mange sexpartnere. Slik får han bekreftet det han var redd for: Folk ser annerledes på ham når de får vite at han er homofil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eksperimentet er morsomt, men sier det egentlig så mye? Folk ble bedt om å gjette, og legning var eneste hint. Da er det vanskelig å unngå stereotypiene. Den første beskrivelsen var like mye heteroklisjé som den andre var homoklisjé.

Flere sekvenser gir et overflatisk inntrykk. Som når programlederen besøker én feminin og én maskulin arena, og sier at på Costume Awards virker det kult å være homofil, uten at vi får så mange andre bevis enn at motebransje-kompisen hans klemmer kjendiser. På fotballbanen er framgangsmåten en helt annen. Der spør han spillerne direkte mens de slår pasninger, og en av gutta sier at han ikke aksepterer homofile. Det er en knallhard beskjed å få. Men gutten forklarer at det har med religion å gjøre, og jeg tenker umiddelbart: Det er jo her utfordringene ligger! Ikke i forskjellen på fotball og motefest. Men i at så mange norske ungdommer, fra forskjellige religionssamfunn, lærer at det er synd å være skeiv. Agledahl slipper temaet umiddelbart, fokuset ligger på følelsene hans, ikke på den andres.

Toppidrettsproblem

Seinere møter han Ole André Lerang, Norges eneste åpne homofile, mannlige topphåndballspiller. Han sto fram som homofil i 2014, og forteller at han forsto at han hadde vært sin egen verste fiende. Han ble tatt godt imot. Men det er trist å høre at han har blitt oppringt av fotballspillere i eliteserien, som ennå ikke har turt å stå fram.

Er det riktig å fortelle dem at de må skjerpe seg? Programmet gjør ikke det, ikke direkte. Agledahl skammer seg over at han synes det er vanskelig å være åpent homofil. Han skulle ønske han var kulere, ikke så svak. Men en viktig verdi med programmet er nettopp den innrømmelsen.

Det er ikke rart at det føles vanskelig, når så mange nordmenn fortsatt synes at homofile menn er frastøtende (24 prosent, ifølge en undersøkelse fra 2013, som blir referert til). Med forbehold om at det skjer seinere, så kunne programmet gjerne brukt litt mer tid på å diskutere hva som skal til for å endre på dette, for det er ikke homofiles ansvar alene.

  • Anmeldelsen er basert på de to første av fem episoder.