Er det litteratur?

Helge Rykkjas poesibegrep har alltid vært sterkt inkluderende. «Alt som kan sies er litteratur,» slo han fast da han satt i Profil-redaksjonen i 1968- 69.

Debutsamlingen «BOK», som Aschehoug fortjenestefullt nok ga ut på nytt i fjor, var et typisk avantgardeprodukt, trykt i håndskrift og utgitt på et undergrunnsforlag. Hans generasjonsfeller var fra seg av begeistring. Han er en trollmann i språket, skrev Paal-Helge Haugen, «i hans penn får dei løynde realitetar sitt uttrykk og sin skapnad». Det etablerte litteraturmiljøet ristet for sin del på hodet. De kunne vanskelig se at dette hadde noe med diktning å gjøre.

Konkret

Siden har det gått opp og ned for Rykkja. Lang tid har det også gått mellom hver bok. På 70-tallet ga han språkeksperimentene på båten, sluttet seg til ml-erne og ble konkret og politisk forkynnende. Siden har han holdt seg mest til det konkrete og holdt «hverdagspoesien» i hevd i en tid hvor andre litterære moter har hatt større gjennomslagskraft. I sin forrige bok, «Filosofi, sa du» fra 1994 formidlet han livserindringer og lommefilosofiske betraktninger i en muntlig form der grensene for det poetiske ble tøyd til det ytterste.

I årets utgivelse strekker han seg også langt, selv om den fabulerende rabulisten fra de glade 60-årene av og til stikker hoven fram. Om alt som sies i «Eit kjærleikstema» er litteratur, er imidlertid et spørsmål som kan diskuteres.

Men ett er sikkert: Den form for bekjennende «hverdagslyrikk» som Rykkja dyrker også her, likner en balansegang på stram line. I dag oppleves den ofte, både som en privat og som en outdated poetisk praksis.

Østerdalen

Boka er delt inn i fire deler, et innledende prosadikt, kalt «Oppsang i Østerdalen», og en avsluttende avdeling, kalt «Over dei lange svarte kappene» (som består av ett dikt med tittelen «Stemninga mi») innrammer to lengre avdelinger, «Songar lenger sørpå» og «Ein song om henne og meg», hvorav den siste omfatter 23 formelt uensartede dikt som til sammen opptar omtrent halvparten av plassen. Her veksler Rykkja mellom knekkprosa, «normalt» oppsatte dikt og dikt der ulike typografiske virkemidler blir tatt i bruk, bl.a. med strofer som er symmetrisk stilt overfor hverandre på sidene.

En ny kjærlighet mellom modne mennesker er et hovedmotiv, og dikteren har ingen problemer med å få oss til å tro på hvor ekte og frigjørende den oppleves. Med den poetiske kraften er det så som så. Rykkja glimter til i et og annet enkeltstående dikt, men billedbruken er sparsom, og de fleste diktene lukker seg til om sitt åpenbare og lett tilgjengelige følelsesinnhold istedenfor å berøre oss gjennom dunkle bilder, vage antydninger og flertydige utsagn - slik det gode diktet gjør, enten det er «konkret» eller «symbolsk». Det gjelder nemlig i dag som det gjorde i 1968 at alt som sies ikke nødvendigvis er litteratur.