YTRING: Er en "like" en ytring? Og om den er det, kan den straffes om den er sjikanerende eller injurierende? Illustrasjonsfoto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
YTRING: Er en "like" en ytring? Og om den er det, kan den straffes om den er sjikanerende eller injurierende? Illustrasjonsfoto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Er det lov å trykke «like» på facebook?

Teller tomler opp som en ytring?

Meninger

Oslo tingrett avgjorde i sommer at det var lov å trykke like på Facebook. Det er vel for ille om man kan holdes ansvarlig for noe så uskyldig som å trykke liker på en post på Facebook?  

Saken er ikke avsluttet, ettersom den er anket. Spørsmålet man kan stille seg uavhengig av domstolens avgjørelse: Er det helt greit å trykke liker på alle poster på Facebook? Stiller det seg annerledes hvis et nettroll etablerer en falsk profil utelukkende for å kunne sverte/mobbe eller sjikanere en meningsmotstander eller en person de ønsker å skade - uten å selv bli stilt ansvarlig for sin hetsing?

Stiller det seg annerledes dersom opphavspersonen bak posten det trykkes liker på ikke kan identifiseres?

Ytringsfrihetskommisjonen skrev at en ytring kan defineres som formidling av informasjoner eller ideer (meninger). En ytring trenger ikke å være verbal. (NOU 1999:27). Det er mange historiske eksempler på ikke-verbale ytringer, slik som binders i knapphullet under andre verdenskrig, karikaturtegning av profeten Mohammed og deltagelse i demonstrasjoner med bestemte formål.     

Ytringsfriheten
er utgangspunktet når man skal forstå rammene for hva som kan være ærekrenkende. Grunnloven § 100 sier bla. at «ytringsfrihet bør finne sted» og at «ingen kan holdes ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse».  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det å fastslå hvor grensene for ytringsfriheten går er ikke lett. En nyttig betraktningsmåte er kanskje å tenke hvordan man ville oppfattet det dersom noe ble forbudt: Dersom myndighetene forbød en bestemt type handlinger, slik som å trykke liker på en kommentar på Facebook, ville man se på det som en innskrenkning i ytringsfriheten?  

I sommer publiserte Dagen.no en artikkel om at en ung, kristen mann ble dømt til seks års fengsel i Egypt for blasfemi. Han hadde trykket liker på en side som ble ansett som støtende for muslimer.

Når vi tenker at det er innenfor ytringsfriheten å trykke liker i et slikt tilfelle, må vi vel akseptere at det å trykke liker i en slik situasjon er en ytring.   

I slutten av august var den en høyt profilert diskusjon om netthets i riksmedia etter at FRPs Ulf Leirstein trykket liker på flere innlegg på sin egen Facebook-side. Diskusjonen handlet i utgangspunktet om hva Hadia Tajik ble utsatt for fra en stortingskollega, og hva hun måtte tåle.

Raymon Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet, skrev i kronikken «Troll som ikke sprekker» VG 01.09.14 at: «Når folk publiserer dypt sjikanøse og rasistiske meldinger på Facebook-veggen hans og under innleggene hans, er det med på å legitimere og gi anerkjennelse når han trykker på like-knappen.» Det er jo denne anerkjennelsen som gjør det å trykke liker til en ikke-verbal ytring.   

Det som derimot er svært interessant i den offentlige diskusjonen som fulgte at ingen sier at Leirsteins trykking på liker ikke er en ytring. Det forutsettes at det er en ytring, og legges nærmest til grunn som en selvfølge at han ved å trykke liker formidler meningen i kommentaren han liker, og at han som trykker liker identifiserer seg selv med innholdet.

Saken som var til behandling i Oslo tingrett er et eksempel på hvordan noen har opprettet en falsk profil for å skade en meningsmotstander, lagt ut kommentarer som er klart ærekrenkende, og deretter har andre, som kommer fra det samme begrensede miljøet på Facebook bidratt til å legitimere utsagnene ved å trykker liker.   

Selv om den opprinnelige ærekrenkeren skjulte seg bak en falsk profil, gjorde ikke de som trykket liker det. De fleste fremsto derimot med sine fulle navn og det var synlig for alle som så postene.  

Ved at flere trykker liker på en kommentar vil den opprinnelige påstanden fremstå som styrket og gi den legitimitet. Særlig der det er grove påstander mot en person, vil denne ekstra legitimiteten gi påstandene tyngde og mengden av de som trykker liker får de opprinnelige påstandene til å virke troverdige.

Det blir på mange måte som i den virkelige verden der mange flokker seg rundt mobberen og heier på.

Mobberen vil fremstå som styrket, og de som heier på vil også i folks alminnelige rettsoppfatning oppfattes som mobbere. Det vel ingen grunn til å behandle det beskrevne forhold annerledes, selv om forholdet har skjedd på Facebook.com. Ved å trykke liker har de som har gjort det bidratt ved å «heie på» mobberen, og dermed vært en del av mobbingen selv.

Det er helt sikkert at ytringsfriheten på internett og sosiale medier gir en enorm frihet for den enkelte til å uttrykke seg. Alle har i prinsippet tilgang til alle arenaer, og ytringer kan skje på veldig mange måter.   

Denne friheten kommer naturlig nok med et ansvar og det er naturlig å la norsk rettsapparat ta en prinsipiell stilling til begrensningene innen ytringer på nettet. Det har den senere tiden vært en aktiv kamp mot nettroll og netthetsere. Tydeligere og tydeligere kommer det fram at vi ikke ønsker sjikane, hetsing og mobbing inn i den offentlige debatt.

Med avgjørelsen stående blir det fritt fram for alle som ønsker sjikanere sine meningsmotstandere ved å fungere som nettroll (anonymt og uangripelig av rettsapparatet). De kan bare opprette en falsk profil på Facebook - og få venner og meningsfeller eller nye falske profiler til å trykke like på de falske påstandene som støtter den falske profilen.   

Det er ingen grunn til å la hetserne fortsette, for hets kan ikke forsvares ut i fra sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. La oss håpe Lagmannsretten ser dette viktige perspektivet.