IKKE BULJONGPAR: Vårt arkiv fra 1945 til 1970 som er digitalisert av Norsk Folkemuseum inneholder ofte ei linje med følgetekst som dette, nøkternt: «Unge skøyteløpere i Frognerparken, Oslo februar 1963». Foto: Kåre Nymark.
IKKE BULJONGPAR: Vårt arkiv fra 1945 til 1970 som er digitalisert av Norsk Folkemuseum inneholder ofte ei linje med følgetekst som dette, nøkternt: «Unge skøyteløpere i Frognerparken, Oslo februar 1963». Foto: Kåre Nymark.Vis mer

Ta vare på arkivenes rundetider

Er det mulig å ta siste indre for siste gang og ramle rett før målstreken ?

Og, jammen dukker det ikke opp ei ny diktsamling også

Meninger


Noen dager orker du ikke skrive om verdens elendighet, norsk politikk, sport og spe, Giske, Trump, islam, IS, Jesus, de nyreaksjonære nordmenn på sosiale medier eller hva det enn måtte være av viktige ting som klima, ondskap, rasisme og det som ellers går under det glade vanvidd.

Noen ganger må du, kanskje ikke du, men denne skribent, bare krype inn i en helt annen verden, arkivenes. Kanskje det har noe med alder å gjøre, ja, det har det. Vi begynner å bli myke i toppen, begynner å miste det fullstendig, begynner å se gamle spøkelser på høylys dag, begynner å lengte etter hjemmebakt brød, en fjernsynskanal og mindre religion.

Vel, det med fjernsyn stemmer selvsagt ikke. Vi elsker TV og da HBO og Netflix etc. Vi ser nesten aldri på gamlemåten, unntatt fotball og nyheter på NRK. Slik er det blitt.

Men, vi liker å se gamle bilder fra hverdagslivet. Uten ståk, kjendiser og tøv og tant. Vi mener derimot ikke alt var så mye bedre før, men én ting var litt bedre før, skøyteisen. Ja, isen var naturis og den var blant annet å finne i Frognerparken der det fortsatt er is, kunstis som brukes av liten og stor. Men, nå altså, naturis. Som på det bildet vi fant i Dagbladets arkiv digitalisert av Norsk Folkemuseum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik bilder gjør oss hverdagsglade. Vi får lyst til å fryse på beina i for trange skøyter, ja vi får innmari lyst på å kaste armen i svingen, pese nedover vekslingssida, forsøke å holde snøkanten og så ramle rett før målstreken med roser i kinnene lystne på kakao.

Ja, vi får lyst til å ha lua på snei og ha det ganske stille rundt oss, bare høre lyden av skøytenes jern mot den harde isen. Oppleve barndommens siste indre for en siste gang. Dumt? Ja, sikkert men det blåser vi i og åpner posten. Ei stor pakke. Vi river av kartongen og ut ramler «Buktalerens rike. Dikt 1997 – 2017» signert Pedro Carmona-Alvarez, en forfatter vi trykker i Diktspalta for øyeblikket, men nå også i papirformat. Pedros samlede dikt som passer prima når vi er i gang med å skrive om gamle bilder, minner og lengsel.

Carmona-Alvarez har noe av dette som et poetisk gen. Boka inneholder også en langprat mellom forfatteren og Kaja Schjerven Mollerin der Carmona-Alvarez med røtter fra Chile selvsagt snakker om den store Nicanor Parra:

JEG VOKSER OPP

jeg blir poet

kaller meg

Nicanor Hassan Rimbå

og kommer i avisen

fordi jeg snakker så

uforståelig at alle skjønner

hva jeg sier

rekk opp en hånd, da

de som ikke forstår!

jeg visste det

ikke én fingernegl!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook