ÅSNE-BOK: Kronikkforfatteren tar utgangspunkt i Åsne Seierstads prisbelønte bok «To søstre» i sin tekst om religiøs fanatisme.
 Foto: Geir Dokken / Dagbladet
ÅSNE-BOK: Kronikkforfatteren tar utgangspunkt i Åsne Seierstads prisbelønte bok «To søstre» i sin tekst om religiøs fanatisme. Foto: Geir Dokken / DagbladetVis mer

Debatt: Religiøs fanatisme

Er det noe vi kan gjøre?

Hvis du står i limbo mellom deg selv og samfunnet, hvor lett er det ikke da å lokkes mot et annet liv?

Meninger

Etter å ha lest Åsne Seierstads grundige og interessante bok «To søstre», sitter jeg igjen med særlig ett spørsmål: Hva kan vi gjøre? Eller kanskje heller: Er det i det hele tatt noe vi kan gjøre for å forhindre religiøs fanatisme? En religiøs overbevisning som er så sterk at ungdommer velger å reise til krigsherjede områder?

FORFATTER OG FILMSKAPER: Trine Vollan. Foto: Privat
FORFATTER OG FILMSKAPER: Trine Vollan. Foto: Privat Vis mer

I følge Seierstads bok er det et nett av ulike årsaker til at ungdommer gjør et så drastisk valg. Hvis jeg tolker henne riktig, er det særlig tre grunner til at ungdommer radikaliseres: Religiøs vekkelse, følelsen av at islam blir angrepet og utenforskap.

Noe av det første som slo meg under lesningen av boka var at troen som disse jentene blendes av, knapt skiller seg fra kristenfundamentalisters overbevisning. Hovedforskjellen er at muslimske fundamentalister mener å stå på en side av en pågående krig: islam mot Vesten. Det er denne tanken som gjør det farlig. Går det an å forhindre religiøs vekkelse? Neppe. Sovjetunionen forsøkte å forby religion, det fungerte ikke veldig bra.

En skulle forvente at skolen generelt, og religionsundervisningen spesielt er korrigering nok i forhold til tro. At barn lærer å se likheter og forskjeller, at det ikke er så farlig, at vi i bunn og grunn er like, at religion er et halmstrå å holde fast i på veg gjennom livet. Men skolen er ikke nok når det finnes personer og krefter som tilbyr gull og glimmer i det hinsidige, som fanger opp søkende sjeler og makter å overbevise om at dette livet bare er en stusselig forgård til det som venter. Når en slik tanke slår an, teller ikke det som er her og nå. Hvis du står i limbo mellom deg selv og samfunnet, om det er som innvandrer med ett bein her og ett bein der, uten fotfeste noe sted, eller som generasjonslang nordmann/kvinne som har falt utenfor – hvor lett er det ikke da å lokkes mot et annet liv? Et liv som gir deg noe å kjempe for på kjøpet? En sak, et land, et folk? En tro som blir angrepet fra alle kanter? I Syria venter et liv der din innsats teller på vegen mot et gyllent mål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje er nettopp religionsspørsmålet den største utfordringen i møte med nye landsmenn? Norge er et sekularisert samfunn, de fleste er sånn passe interessert i religion, tro påvirker i liten grad hverdagen vår. Hvordan forholder vi oss da til at det nettopp er tro som er bærebjelken i livene til mange av innvandrerne? Når de synes det

er viktigere å sende barna på koranskole enn på SFO, i barnebursdager, korps og fotballtreninger?

En kan ikke tvinge folk til å gå i bursdag eller drive med idrett, likevel er det ikke tvil om at disse arenaene er viktige for utvikling av vennskap og tilhørighet. Være med hjem, treffes på fritida. Koker det ikke ned til at det er utenforskapet som er den største trusselen?

Jeg har vondt av de ungene som ikke får spille fotball eller gå i bursdager. Jentene som må kle seg annerledes bare fordi de er jenter. Som ikke får delta i idrett av samme grunn. Det er en del av dem. Selv om jeg vet at mange lærere bruker tid og krefter på å fortelle foreldre om verdien av å delta i det som skjer utenfor skolen.

To somaliske unge kvinner jeg snakket med, fortalte at det var læreren som hadde reddet dem. Hun hadde åpnet dører som foreldrene ikke kjente til, hun stakk til dem noen kroner så de kunne kjøpe gave og gå i bursdag. Men det er ikke like enkelt når det er 25 i samme klasse som trenger en sånn lærer.

Skolen er vår fremste integreringsarena, her møtes alle barn og ungdommer. Skoler med stor innvandrerandel burde tildeles ekstra midler til medarbeidere som kan ta tak i disse utfordringene, være et bindeledd mellom skole, foreldre og fritid. Skolen er i en særstilling som møteplass, også for oss foreldre. Dette potensialet er lite utnyttet. I forbindelse med foreldremøter og skoleavslutninger har vi mulighet til å møtes på tvers av religion og etnisitet. Men det må gjøres noen grep, ellers setter vi oss bare ned med folk vi kjenner fra før. Når de andre foreldrene blir et ansikt, et navn, noen drypp av en historie for hverandre, er første barriere brutt. Og så må vi generasjonsnordmenn åpne dørene, innvandrerforeldrene må slippe ungene ut. Uten slike møtesteder blir vi gående uten å kjenne hverandre, selv om vi er naboer.

Vi skal møte nye landsmenn med åpenhet og toleranse, samtidig som vi må stå rakrygget i det som tenker på som «vårt», i norske verdier (hard tilkjempet!). Storsamfunnet må si tydelig nei til forskjellsbehandling av gutter og jenter når det gjelder klesplagg og deltakelse i ulike fag og aktiviteter. Og når vi demper julefeiring, og slutter å spise svinekjøtt i misforstått toleranse (svinekjøttet er forsvunnet fra mange skolekjøkken), er vi på ville veier. Svinekjøtt og halalkylling kan fint leve side om side.

Alle mennesker søker tilhørighet. Utenforskap fører til dyp frustrasjon i verste fall desperate handlinger. Det har vi smertelig opplevd, fra han som var «en av oss».

Som Loveleen Rihel Brenna sier: et tre som blir stående med røttene i en plastpose fra gartneriet, det visner. Det samme skjer med unger som ikke får slå rot, som ikke føler seg hjemme noe sted. Da blir veien til Syria kortere. Det å dø er heller ikke avskrekkende, for i det hinsidige lokker et liv i gull og grønne skoger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook