Etter å ha lest Åsne Seierstads grundige og interessante bok «To søstre», sitter jeg igjen med særlig ett spørsmål: Hva kan vi gjøre? Eller kanskje heller: Er det i det hele tatt noe vi kan gjøre for å forhindre religiøs fanatisme? En religiøs overbevisning som er så sterk at ungdommer velger å reise til krigsherjede områder?

I følge Seierstads bok er det et nett av ulike årsaker til at ungdommer gjør et så drastisk valg. Hvis jeg tolker henne riktig, er det særlig tre grunner til at ungdommer radikaliseres: Religiøs vekkelse, følelsen av at islam blir angrepet og utenforskap.

Noe av det første som slo meg under lesningen av boka var at troen som disse jentene blendes av, knapt skiller seg fra kristenfundamentalisters overbevisning. Hovedforskjellen er at muslimske fundamentalister mener å stå på en side av en pågående krig: islam mot Vesten. Det er denne tanken som gjør det farlig. Går det an å forhindre religiøs vekkelse? Neppe. Sovjetunionen forsøkte å forby religion, det fungerte ikke veldig bra.

En skulle forvente at skolen generelt, og religionsundervisningen spesielt er korrigering nok i forhold til tro. At barn lærer å se likheter og forskjeller, at det ikke er så farlig, at vi i bunn og grunn er like, at religion er et halmstrå å holde fast i på veg gjennom livet. Men skolen er ikke nok når det finnes personer og krefter som tilbyr gull og glimmer i det hinsidige, som fanger opp søkende sjeler og makter å overbevise om at dette livet bare er en stusselig forgård til det som venter. Når en slik tanke slår an, teller ikke det som er her og nå. Hvis du står i limbo mellom deg selv og samfunnet, om det er som innvandrer med ett bein her og ett bein der, uten fotfeste noe sted, eller som generasjonslang nordmann/kvinne som har falt utenfor – hvor lett er det ikke da å lokkes mot et annet liv? Et liv som gir deg noe å kjempe for på kjøpet? En sak, et land, et folk? En tro som blir angrepet fra alle kanter? I Syria venter et liv der din innsats teller på vegen mot et gyllent mål.