STORE NABOER: Sehesteds plass, med Gyldendal og Aschehoug på hver sin side. Foto: JØRN H. MOEN
STORE NABOER: Sehesteds plass, med Gyldendal og Aschehoug på hver sin side. Foto: JØRN H. MOENVis mer

Er det noen som kan utfordre roman-kjempene?

De største forlagene har full kontroll på det skjønnlitterære bokmarkedet.

Kommentar

Er norsk forlagsbransje en kartellvirksomhet? De som måtte mene det fikk utdelt litt ekstra skyts nylig. 8. juni ble bransjestatistikken for 2016 lagt fram av Forleggerforeningen. Og nesten helt til slutt i den 69 sider tjukke rapporten finner vi en ganske slående tabell, som sier sitt om hvordan det står til med mangfoldet i bransjen: 80 prosent av all norsk skjønnlitteratur som ble solgt i fjor kommer fra et av de tre største forlagshusene.

Oktober, forlaget til blant andre Jon Michelet, Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård, er størst i Norge på ny norsk skjønnlitteratur, med 24,8 prosent av markedet. Deretter følger Gyldendal, Cappelen Damm og Aschehoug, og disse fire store har altså en markedsandel på 80 prosent til sammen. Aschehoug eier 91 prosent av Oktober. Dermed står vi igjen med tre store forlagshus, og det som bransjenettstedet Bok365.no kalte «skjønnlitterær totaldominans», da de omtalte saken.

Vel så interessant er det at dominansen er økende – opp fra 72 prosent i 2015. Da var Bestselgerforlaget neste utfordrer på lista, men i år har de falt under den målbare grensa. Ikke at det spiller så stor rolle, ettersom Bestselgerforlaget også eies av Aschehoug og Gyldendal.

Det er mange andre som sysler med bøker i Norge. Forleggerforeningen hadde 95 medlemsforlag i 2016. Hvorfor er ikke de andre mer synlige?

De aller fleste bøkene i Norge selges i bokhandlene. Og bokhandlene, de eies også av de største forlagshusene. Cappelen Damm har Tanum, Gyldendal Ark, og Aschehoug eier 51 prosent av Norli Libris. Med jevne mellomrom blusser debatten opp: Har de store blitt for mektige? Stenger de mindre konkurrenter ute? Det er vanskelig å slå fast. Men sikkert er det at bokhandlene blir likere. Stadig flere av dem hører til en av disse kjedene, og kjedeledelsen styrer mer og mer av innholdet i butikkene. Det fører til enda mer salg av de bestselgende bøkene som blir plukket ut til kampanjer, men det er ikke like moro for de som aldri havner der – fordi det er den samme boka som står i vinduet, enten du er i Kirkenes eller på Gardermoen.

En utvikling som favoriserer de største og mest etablerte forfatternavnene vil også gagne de største forlagene, for det er der de største forfatterne er. Da er det kanskje ikke så rart at små og nyetablerte forlag ikke tør å satse på nye, norske romaner. Mindre forlag går oftere for sakprosa eller oversatte bøker, og i de kategoriene er fordelingen jevnere.

Vigmostad & Bjørke puster Aschehoug i nakken på sammenlagtlista, etter å ha kjøpt opp en haug med småforlag de siste åra. Kagge kniver i toppen med Gyldendal og Cappelen Damm på norsk sakprosa. Det lille nynorskforlaget Samlaget skjøt gullfuglen da de sikret seg de norske rettighetene til Elena Ferrante, og hun har ført dem helt opp på andreplass på lista over de største forlagene på oversatt skjønnlitteratur. Der ville nok også Jojo Moyes-forlaget Bastion vært å finne, dersom lista hadde omfattet flere enn Forleggerforeningens medlemmer.

Kanskje er ikke dokumentarbøker og oversatte romaner like avhengige av etablerte navn på omslaget for å selge, som det norske romaner er. Det er jo romanserier som har ført Oktober til topps. Fortsettelser fenger raskere enn nye fortellinger. Men litt mer mangfold hadde vært av det gode – både på bestselgerlistene og på utgiversiden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook