22. JULI: Bildet er tatt tre timer etter at drapsmannen ble pågrepet og viser politifolk som gjør seg klar til å reise ut til Utøya.
Foto: Hans O. Torgersen
22. JULI: Bildet er tatt tre timer etter at drapsmannen ble pågrepet og viser politifolk som gjør seg klar til å reise ut til Utøya. Foto: Hans O. TorgersenVis mer

Er det nok med et politi av Utøya-kvalitet?

En overlastet gummibåt på vei til Utøya 22. juli 2011 ble symbolet på et politi som var uforberedt, dårlig ledet og uten samordning. Nå kommer kravene om å gi politiet oppreisning. Det er ingen god ide.

Kommentar

Kritikken som kom fram i 22. juli-kommisjonen – også kjent som Gjørv-rapporten – rystet politiet. Kommisjonen var meget kritisk til politiets innsats for å redde ungdommene på Utøya. Den pekte på at en raskere politiaksjon var reelt mulig, og at gjerningsmannen kunne vært stanset tidligere. Både politiets kommunikasjon og vurderingene på stedet fikk kritikk.

Nå blir disse sentrale konklusjonene i rapporten trukket i tvil. I en kronikk i bladet Politiforum tar Helge Renå et oppgjør med sentrale deler av kommisjonens analyser, vurderinger og konklusjoner. Renå er stipendiat ved Institutt for administrasjons og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Kjernen i kritikken er at kommisjonen ikke har lagt tilstrekkelig vekt på den virkelige situasjonen politifolkene befant seg i, men fortolket hendelsene på en måte som passet en kritisk konklusjon.

Helge Renå kommer med flere eksempler som viser at politiet ikke hadde kunnskap som kunne satt det i stand til å håndtere situasjonen raskere og bedre. De visste ikke at anropene fra M/S «Thorbjørn» kom fra en ferge som ville egne seg som aksjonsbåt. En annen nødmelding kom fra en person som satt i en fritidsbåt, men også dette var politiet ukjent med. Et tredje eksempel er en nødsamtale som aldri kom helt fram, mens det fjerde er at politiet ikke var lokalkjent og derfor ikke kunne finne fram til kaianlegget på landsiden av Utøya. Eller som Renå skriver om politibiler under utrykning: «de visste ikke i detalj hvor de selv befant seg, eller hvor Utvika camping lå i forhold til Utøya».

Helge Renås materiale reiser flere spørsmål, men særlig ett: Var ikke politiets kunnskapsmangel i seg selv en ster grunn til kritikk? Operasjonen manglet klar ledelse og velfungerende kommunikasjonsmidler. I en nasjonal krisesituasjon er informasjon fra et kommende operasjonsområde helt sentralt. Hvorfor spurte ikke politiet innringerne om hvor de befant seg, om båtmuligheter, geografi osv.? Er det mulig at politi under utrykning ikke vet hvor det er, eller ikke har tilgang til kart eller GPS som viser hvor de skal?

Hvis det er høyneset etterpåklokskap å kritisere politiets operasjoner i såkalt «sanntid», kan det ikke forstås på annen måte enn at vi må nøye oss med et politi med Utøya-kvaliteter. Bortsett fra flere pistoler i beltene, får det holde. Alle vet det er en umulig konklusjon.

Oslos tidligere politimester Anstein Gjengedal griper kritikken mot Gjørv-rapporten som en mulighet til å korrigere bildet av 22. juli. Han var den øverste leder i Oslo-politiet under terrorhendelsen. Gjengedal mener det er på tide å stille spørsmål til innholdet i rapporten og betydningen den har fått. Han sier til Aftenposten at rapporten ble opplest og vedtatt som en sannhet, men at det er mye han ikke kjenner seg igjen i. Problemet er at den avgåtte politimesteren ikke er konkret, utover at han ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene av holdning og kultur i politiet. Gjengedal er særlig opptatt av at det er feil «å fordømme hele Politi-Norge på bakgrunn av enkelthendelser den dagen».

Også andre politifolk har advart mot å bruke Gjørv-rapporten som en fasit for den nye organiseringen av politiet. Det har de mye rett i. Rapporten om svikten i samfunnets beredskap er ikke et evangelium som opphever andre tanker eller meninger. Slik var den heller aldri ment, noe som også understrekes av kommisjonens leder, Alexandra Beck Gjørv.

Sannheten er vel at ingen etat i etterkant har fått mer ut av Utøya enn politiet. Den svikt i samfunnets beredskap som ble avdekket, har ført til en kraftig opprustning og sentralisering av politiet. Terrorberedskapen og terrorlovene er skjerpet, helt ut mot rettsstatens yttergrense.

Dette er i seg selv problematisk. Norge er ikke et trygt land den dagen alle forslag fra Gjørv-kommisjonen er realisert. Uansett hvor mye sikkerhet og kontroll vi bygger inn i samfunn og infrastruktur, så vil terrorister finne smutthull, utvikle nye metoder eller benytte vold det ikke finnes noe forsvar mot. Ingen lov eller straff skremmer en selvmordsbomber. Uten forståelse for dette utvides forventningsgapet mellom den trygghet folk forlanger, og hva staten kan levere.

Her ligger den mest krevende arven etter 22. juli-kommisjonen: Forventningene om at mannskaper i uniform, strenge lover og et skjerpet byråkrati kan gi oss sikkerhet. Da glemmer vi at den demokratiske beredskapen også består av oppslutning om demokratiet og menneskerettighetene. Det lyder ikke like skarpt, men er likevel det ultimate redskapet vi har.