Er det nok nå?

De siste dagene har sosiale medier flommet over av folk som er lei mediedekningen, markeringene og oppmerksomheten rundt 22. juli.

SORGMARKERING: Det er ikke sikkert en stor nasjonal markering er noen god idé neste gang kalenderen viser 22. juli. 
Foto: Thomas Rasmus Skaug
SORGMARKERING: Det er ikke sikkert en stor nasjonal markering er noen god idé neste gang kalenderen viser 22. juli. Foto: Thomas Rasmus Skaug Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Etter rosetoget i fjor var så godt som alle enige om at det var riktig og viktig at vi samlet oss etter terrorangrepet. Den åpne murringen begynte først med Barn av regnbuen-sangen på Youngstorget under rettssaken, og irritasjonen fikk for alvor utløp etter søndagens tv-overførte nasjonale minneseremoni. For mange har det blitt for mye offentlig sorg, som de ikke kjenner seg igjen i.

«Koser vi oss i sorgen?» spurte Stavanger Aftenblads Toralf Sandø i går. Under NRKs «helproffe tv-produksjon» slet han med «den ekle følelsen av å være kikker inn i andre mennesker sin sorg, akkompagnert av riktige sanger, musikkstykker, taler og antiseptiske, velredigerte klipp av delikate tv-opptak». Det var han ikke alene om. Men at man «koser seg i sorgen» lyder ikke helt rent. Mange har tross alt hatt et behov for å bearbeide dette. Men som Eva Grinde påpeker i Dagens Næringsliv - de spontane markeringene har en helt annen styrke enn når man skal gjenoppleve tragedien ett år etter. Resultatet av den blankpolerte konserten ble at mange ble sittende og ikke føle særlig mye.

Tid er en viktig faktor her. Ingen spurte om vi koste oss etter minnekonserten august i fjor. Til det var såret for ferskt og sjokket for lite bearbeidet. Utvalget av taler og sanger var hentet fra det som relativt spontant ble markører for sorgen - som Ole Paus' «Mitt lille land» og Nordahl Griegs «Til ungdommen». Musikken traff oss mens nervene fortsatt lå utenpå kroppen. Nå, ett år etter, har de fleste lagt sorgen bak seg og fokuserer igjen på hverdagslivet. Da kan den emosjonelle musikken føles malplassert og seremonien oppleves som et show, mer enn en verdig markering. Og stoltheten over nordmenn som «verdensmestere i sorg», feiringen av oss selv, har vært flau.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer