SORGMARKERING: Det er ikke sikkert en stor nasjonal markering er noen god idé neste gang kalenderen viser 22. juli. 
Foto: Thomas Rasmus Skaug
SORGMARKERING: Det er ikke sikkert en stor nasjonal markering er noen god idé neste gang kalenderen viser 22. juli. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Er det nok nå?

De siste dagene har sosiale medier flommet over av folk som er lei mediedekningen, markeringene og oppmerksomheten rundt 22. juli.

Etter rosetoget i fjor var så godt som alle enige om at det var riktig og viktig at vi samlet oss etter terrorangrepet. Den åpne murringen begynte først med Barn av regnbuen-sangen på Youngstorget under rettssaken, og irritasjonen fikk for alvor utløp etter søndagens tv-overførte nasjonale minneseremoni. For mange har det blitt for mye offentlig sorg, som de ikke kjenner seg igjen i.

«Koser vi oss i sorgen?» spurte Stavanger Aftenblads Toralf Sandø i går. Under NRKs «helproffe tv-produksjon» slet han med «den ekle følelsen av å være kikker inn i andre mennesker sin sorg, akkompagnert av riktige sanger, musikkstykker, taler og antiseptiske, velredigerte klipp av delikate tv-opptak». Det var han ikke alene om. Men at man «koser seg i sorgen» lyder ikke helt rent. Mange har tross alt hatt et behov for å bearbeide dette. Men som Eva Grinde påpeker i Dagens Næringsliv - de spontane markeringene har en helt annen styrke enn når man skal gjenoppleve tragedien ett år etter. Resultatet av den blankpolerte konserten ble at mange ble sittende og ikke føle særlig mye.

Tid er en viktig faktor her. Ingen spurte om vi koste oss etter minnekonserten august i fjor. Til det var såret for ferskt og sjokket for lite bearbeidet. Utvalget av taler og sanger var hentet fra det som relativt spontant ble markører for sorgen - som Ole Paus' «Mitt lille land» og Nordahl Griegs «Til ungdommen». Musikken traff oss mens nervene fortsatt lå utenpå kroppen. Nå, ett år etter, har de fleste lagt sorgen bak seg og fokuserer igjen på hverdagslivet. Da kan den emosjonelle musikken føles malplassert og seremonien oppleves som et show, mer enn en verdig markering. Og stoltheten over nordmenn som «verdensmestere i sorg», feiringen av oss selv, har vært flau.

Det enorme omfanget av artikler om 22. juli har gjort at veldig mange føler de har lest nok for en stund. Det har vært et år med massiv mediedekning. Men selvsagt er det viktig at rettssaken dokumenteres nøye. Og det er mange debatter som fortsatt er viktige å føre. Hva kunne politiet gjort? Hva gjør vi med sikkerheten? Hvordan balansere dette mot åpenhet og personvern? Hvordan takle ekstremisme? Hvordan ha en anstendig debatt i offentligheten?

Men kanskje er det på tide å overlate sorgmarkeringene til dem som er direkte rammet. Vi andre har nok stort sett bearbeidet dette nå. Noen, for lengst.

Det som har vært, kan vi ikke gjøre så mye med. Spørsmålet nå er hva vi gjør framover. Debatt om prinsipielle spørsmål vil komme opp med jevne mellomrom. I august kommer både kommisjonens rapport og avgjørelsen om hvorvidt Breivik er kjent tilregnelig eller ikke. Dette må selvfølgelig dekkes på nyhetsplass. Men den massive offentlige sorgen kan vi forhåpentligvis legge bak oss nå. Det har blitt foreslått å gjøre 22. juli til en årlig minnedag. Er det noe de siste dagene har vist, er det at en årlig nasjonal markering i stor skala er en dårlig idé.

Følg oss på Twitter