VOKSENFELLA: På Aker Brygge fikk barn aldri den plassen de var tiltenkt. Forbud mot sykling og skating viser med all tydelighet hvilke prioriteringer man har gjort akkurat her. Dette må unngås i Bjørvika, mener kronikkforfatteren. Foto: Scanpix
VOKSENFELLA: På Aker Brygge fikk barn aldri den plassen de var tiltenkt. Forbud mot sykling og skating viser med all tydelighet hvilke prioriteringer man har gjort akkurat her. Dette må unngås i Bjørvika, mener kronikkforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Er det plass til barn i Bjørvika?

Framtidas Bjørvika-barn er helt avhengig av at noen tenker og taler deres sak. De er verken betalingsdyktige eller i stand til å føre an i den offentlige debatten.

Les også Peter Hemmersams kronikk: Bjørvika Business District

Sjøen og øyene i Oslofjorden rett utenfor døra, Gamlebyen Sport og Fritid, Middelalderparken og skogen på Ekeberg. Meklerne som skal selge Bjørvika-boliger til barnefamilier har nok av eksisterende kvaliteter å ta av, men hva skal bydelen selv tilby den yngre garde?

I Bjørvika skal det bygges nytt og mye. Men det er langt fra enighet om hvordan man skal gjøre det. Riktignok går diskusjonene om Bjørvika høyest når temaet er siktlinjer og knekkvinkler. En utfordring er at de dominerende stemmene ikke er representative for alle de behovene som finnes, deriblant de jeg her tar til orde for.

Barn bruker byen annerledes enn voksne. Der voksne ser promenader langs elvebredder og i havneområder som positive rekreasjonsområder, er de ikke på noe vis automatisk gode uteområder for barn. Man kan verken spille fotball eller sykle i åttetall langs slike promenader med mindre de er virkelig store og romslige. Hvor fine de enn er å vandre langs så er Oslos havnepromenade bare unntaksvis en tumleplass for byens unger, kanskje med unntak av de aller minste som går ifølge med barnehagen eller sine foreldre. Disse områdene er ikke godt planlagt om en hel generasjon ikke kan bruke dem. Bor man i slike områder og ikke kommer seg ut, fordi det ikke er noen steder å være ute sammen med andre, så deltar man slett ikke i det «urbane livet».

Flere mindre byer og tettsteder i landet ønsker seg flere barnefamilier til sentrum. All erfaring tilsier at da er det foreldrene man må lokke til seg. Svært få fireåringer har slik medbestemmelsesrett at hun velger familiens bosted. Legger man til rette for at foreldrene trives, så kommer barna. Det må være noen steder å møtes, barnehage i nærmiljøet, arbeidsplasser, og gjerne kulturaktiviteter som skiller det ene stedet fra det andre.

I Bjørvika kan problemstillingen snus på hodet. Her blir det neppe vanskelig å få folk til å bosette seg, og sannsynligvis finnes det også barnefamilier med økonomiske muskler som kan matche kvadratmeterprisen. Man trenger strengt tatt ikke ta hensyn til barn overhodet i Bjørvika, men kan lene seg på de eksisterende geniale kvaliteter som vann, gamleby og skogkledde åser.

Men barn gjør noe med byens møteplasser. De vrenger og bruker dem på andre måter enn de var tiltenkt og synliggjør byplanleggernes og de voksne beboernes prioriteringer. I en studie av Hausmannsområdet i Oslo fant vi at en parkeringsplass i virkeligheten også var en av de beste og mest brukte fotballbanene etter kontortid. Flere titalls unger møttes hver kveld for å avgjøre hvem som var best med og uten ball. Skaterne på Rådhusplassen i Oslo trenger ingen videre introduksjon, de nekter å godta at en trapp bare er en trapp.

På Aker Brygge derimot fikk barn aldri den plassen de var tiltenkt. Forbud mot sykling, skating og så videre viser med all tydelighet hvilke prioriteringer man har gjort akkurat her. Det er ingen drøm å være barn på Aker Brygge — og man må lære fra noen av de feilene som ble begått her når man bygger Bjørvika. Aker Brygge har barnehage, men knapt noen ikke-kommersielle steder der det er tillatt å være barn på barns premisser.

Bjørvika bør kunne skille seg radikalt fra både Aker Brygge og Tjuvholmen. Mange vil kalle disse områdene vellykkede, tette, og urbane, men det er ikke anti-urbant å tenke uterom som er egnet til å sykle på tvers, kjøre rullebrett eller leke gjemsel. Tvert imot er det skikkelig urbant, for det handler om å inkludere, og legge til rette for, byens mangfold. En bydel av den størrelsesorden vi snakker om i Bjørvika kan ikke tillate seg å utelukkende snylte på eksisterende kvaliteter, men må ta mål av seg til selv å tilføre byen noen nye offentlige rom av høy kvalitet. Med andre ord må man tenke klokt om fellesarealer som kan tåle stort press, og man må diskutere alternative former for sambruk mellom næring, kultur og bolig slik at flere grupper i samfunnet får glede av dem.

At nye Deichman kommer til Bjørvika er en gullgruve, som bør utnyttes og gi ringvirkninger. Biblioteket er et av de beste offentlige rommene Oslo har å vise til — det er gratis, lavintensivt og åpent for alle — og en skikkelig barnefamiliefavoritt.

Bjørvika bør utvise høy toleranse for rullebrett, rulleskøyter, sparkesykler og BMX-sykler. Det er god byutvikling å bygge installasjoner som barn og unge beviselig bruker så godt som hele tiden. Skjermede områder for de minste barna, trygge lekeplasser og gode gårdsrom. Plasser som tåler en trøkk for de større. Det bør være gressletter i Bjørvika, der man kan spille ball, klatre i trærne eller bygge snømann. Og så bør det være en god skaterampe her, bygget i betong for å minimere vedlikeholdet. En fotballbane må man kunne svinge opp med, og dessuten en asfaltert bane der man kan gjøre sine åttetall, spille basket og gå på skøyter om vinteren. Kanskje kan det være markedsplass her andre dager? Å tenke sambruk med barns aktiviteter krever vilje og interesse, men utover det er det ikke så vanskelig.

Framtidas Bjørvika-barn er helt avhengig av at noen tenker og taler deres sak. De er verken betalingsdyktige eller i stand til å føre an i den offentlige debatten, men de er speilet som holdes opp og kan vise hva det er vi voksne driver med. Bjørvika-barna er de som til syvende og sist kommer til å måtte leve med det vi gjør nå og i tiden som kommer.

Det kan gå veldig bra, og det kan gå skikkelig dårlig. Forutsetningen for at det skal gå bra, er at vi lærer av feilene og suksessene andre steder i byen — og i andre byer nasjonalt og internasjonalt. Og at politikere, tomteeiere, utbyggere, arkitekter, antikvarer og næringsliv også har barn i tankene når de setter sine fotavtrykk i Bjørvika. For selv om ikke alle mener at barn bør bo overalt, så er sannheten at de, som maurene om våren, kommer uansett. Og det er opp til oss voksne hvordan vi tar imot dem.