Er det radikalt å være  konservativ?

Den norske venstresiden blir tradisjonalister og nasjonalister i den feilaktige tro at det kan hindre markedsliberalismen, skriver Halvor Finess Tretvoll.

ER DET RADIKALT å være verdikonservativ? Selvsagt ikke. Den venstresiden som tror det, blir reaksjonens medløper. En «konservativ radikalisme» brer seg på den norske venstresiden. Den knytter kulturradikalismen til nyliberalismens seiersgang. Det er en farlig feilslutning - som Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen stadig gjentar. Den gjør ham til verdikonservatismens prokurator på venstresiden - en Mot Dag-hetsende Martin Tranmæl in spe . I lederen 3. juli skriver han: «Erling Fossen (...) vil ha (...) en moderne 'kulturradikal og urban radikalisme' av 90-tallsmodell, som - får vi tro - er mer på parti med markedsliberalismen og EU.»

POENGET ER IKKE for meg å ta Fossens parti, men hvorfor «tro» at kulturradikalismen «er mer på parti med markedsliberalismen»? Det blir verre. For halvannet år siden leverte Braanen følgende floskelsalve: «verdier om menneskeverd, likhet, toleranse og langsiktighet [fungerer i dag] som sand i maskineriet (...) til den markedsliberalistiske kapitalismen, mens verdinihilismen på sin side er olje i det samme maskineriet (...) [Kanskje vil det vise] seg at radikalere og 'kristne mørkemenn' har mer til felles enn fordommene om hverandre.» Det er tøv fra begynnelse til slutt. Analysen av markedsliberalismen er svak - den kan være på lag med verdiene til Braanen. Verdinihilismen er en stråmann - hvem er uten verdier? Og viktigst: Det er forskjell på verdier. Mellom dem venstresiden bør ha og dem «mørkemenn» har. Angrep på kulturradikalismen fra venstre er gammelt nytt. Martin Tranmæl og Rune Slagstad er to eksempler. I Sosialisme på norsk fra 1981 skriver sistnevnte (etter Georg Johannesen): «Vi må være (...) mer konservative enn Høyre; vi står for det som Norge har stått for i 150 år, og som nå er truet av Høyre, DNA o.l.»

NOE AVGJØRENDE skjedde likevel med Gunnar Skirbekks essay «Kulturradikalismen - kapitalismens lausunge» fra 1972: «kulturliberalistane (...) priser den faktiske atomiseringa i det seinkapitalistiske samfunnet (rotløyse og framandgjøring) som verdifull 'frigjøring' og som 'framsteg'.» Argumentet vant frem. Partiet Høyre overtok kulturradikalismen, slik Nils Rune Langeland har vist i Dag og Tid. Istedenfor å ta den tilbake, gjentar Braanen og hans nå- og forhenværende undersåtter i Klassekampen, Bendik Wold og Magnus E. Marsdal, Skirbekks argument. I Attac (hvor Marsdal sitter i styret), i deler av SV, i Klassekampen og i miljøet rundt venstresidens «tenketank» Manifest får det gjennomslag: Alt fra underholdningsindustri via postmodernisme til Lille Lørdag blir betraktet som «nyliberalismens glidemiddel».

WOLD OG MARSDAL tar i Samtiden 3/2003 et oppgjør med nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien. De skriver: «Vi har sett det med egne øyne: (...) radikalere kaster sin sosialistiske drøm på båten, men tviholder på fremtidsoptimismen og den entusiastiske troen på menneskets frigjøring.» Slike erstatter «samfunnsånd» og «anstendighet» med «nyliberalistisk individualisme» og «markedet som guddom», mener de to. Sitatet «hvis man forutsetter at underholdningsindustriens kunst er progressiv, så kan man godt si at jeg er reaksjonær» (Bøygen 4/2002), gjør også Dag Solstad til en frende i ånden. Ja, hans nittitallsmantra var å insistere på et konservativt kunstsyn, men ikke så entydig som Wold tror: «Å kalle meg konservativ forutsetter at man regner det som har hegemoni for progressivt, og dét er vel ikke akkurat gitt,» har Solstad sagt. Han har helt rett. Det er rom for en progressiv opposisjon. Wold har fått kritikk for sitt konservative kultursyn. Men det er ubetydelig målt mot prosjektet hans venner i Klassekampen omfavner.

AVISENS EUFORISKE mottagelse av boken Gode formål - gale følger fra 2003, er et godt eksempel på deres tradisjonalisme og nasjonalisme. Redaktør Braanen og journalist Jon Hustad var seremonimestre. De feiret frykten for et flerkulturelt Norge. En av bidragsyterne ble intervjuet av Hustad og Braanen: « - Vi ønsker da ikke noe flerkulturelt samfunn.» Det ble stående uimotsagt i avisens brede dekning av boken. Videre hevder Braanen stadig at venstresiden må ta opp i seg det nasjonalistiske prosjektet for å unngå at høyresiden misbruker det. Men er venstrenasjonalisme bedre enn høyrenasjonalisme? Det er også talende at nettstedet norskkultur.net, med slagordet «Stå samlet vakt om vårt fedreland og vår kultur!», har linker til både omtale av Gode formål og Braanens kommentar om verdinihilisme. Men, kunne man innvende: Kulturradikalismen har spilt fallitt. Kampsakene er vunnet. Det stemmer ikke. Kulturradikalismen har godt av en revitalisering, den må endre karakter igjen, men å peke på nye kamparenaer og tendenser som truer det som er vunnet, er en smal sak. Eivind Tjønneland skrev i essayet «Kulturradikalismens fjerde fase» (Vagant 4/1999): «Kulturradikalismen oppgave er å avsløre kulturmasochismen, nymoralismen og nyreligiøsiteten på alle områder i kulturlivet.»

MEN KAMPEN MOT fundamentalisme, angrep på borgerrettigheter, sammenblanding av religion og politikk og enkel anti-amerikanisme så vel som anti-islamisme, utgjør de mest brennaktuelle spørsmålene. For ikke å snakke om dem knyttet til det flerkulturelle Norge. Her er kulturradikalismen overlegen verdikonservatismen som venstresidens utgangspunkt: Frihet som ikke begrenser andres frihet, toleranse for andre livsformer og en sterk skepsis til tanken om en ren norsk kultur. For den finnes ikke, noe som bør være tydelig for alle etter Knut Kjeldstadlis Norsk innvandringshistorie fra 2003. En fornyet kulturradikalisme må ta dette opp i seg. Derfor bør Edward Said bli ny kulturradikal sjefideolog. Misforstå meg rett: Jeg er mot nedbygging av velferdsstaten. Jeg mener at den kjølig beregnende og kortsiktige nyttetenkningen som er vår tids ethos har menneskefiendtlige trekk. Spørsmålet er hvorfor man vil erstatte et onde med et annet - hvorfor verdikonservatismen fremstilles som radikal.

PROFESSOR BERNT HAGTVET har etterlyst verdikonservatisme i partiet Høyre. Hvorfor skal dette også gjelde venstresiden, Braanen? Bør ikke den ta kulturradikalismen tilbake og fylle begrepet med noe mer enn «retten til å spise pizza når man vil» - et ti år gammelt Unge Høyre-mantra? Tåka ligger tjukk når venstresidens svar på kulturelle utfordringer er høyresidens gamle arv. Og tåkeleggingen fortsetter. Foreløpig siste bidrag stod på trykk lørdag for halvannen uke siden - igjen signert Bjørgulv Braanen. Han viser til Jesper Langballes og Søren Krarups religiøse og nasjonalistiske reaksjon i Danmark, og skriver: «Menneskene skal ikke radikalt og bevisst forsøke å endre sine vilkår for å skape en bedre verden, men legge sin framtid i Guds (eller markedets?) hender. Omtrent her går det virkelige skillet mellom radikalisme og konservatisme.» Er det virkelig her skillet går? Eller går det der venstresiden blir tradisjonalister og nasjonalister i den feilaktige tro at det kan hindre markedsliberalismen? Kulturens pendel svinger tilbake fra 1990-tallets ironi til et nytt alvor for venstresidens menn. Det er vel og bra, men trenger alvoret få et anti-liberalt skjær?

ER DET RADIKALT å være verdikonservativ, spørres det. Svaret er nei. En slik strategi er snarere et høyt spill med friheter det har tatt generasjoner å kjempe frem.