Thor tør der andre tier: Thor Heyerdahl må ha vært Norges modigste mann, han turte å snakke engelsk med norsk aksent på tv. 
Foto: Scanpix<div><br></div>
Thor tør der andre tier: Thor Heyerdahl må ha vært Norges modigste mann, han turte å snakke engelsk med norsk aksent på tv. Foto: Scanpix

Vis mer

Er det rart vi oppfattes som et surmulende folkeferd?

Engelskmenn bryr seg ikke, men her hjemme latterliggjøres folk for sin norske aksent. Det er på tide å shutte upp.

Kommentar

«Send Jagland på engelskkurs nå!», «Ja til gratis engelskkurs for Jens Stoltenberg & Thorbjørn Jagland», «Torbjørn Jagland trenger engelsk muntlig kurs!» (sic).

Da Thorbjørn Jagland i 2009 leste opp begrunnelsen for at EU fikk Nobels fredspris, gikk Internett en liten stund av hengslene. Jagland hadde ikke perfekt engelskuttale, derfor ble Facebook-grupper dannet, twitter-kontoer glødet og det ble etter hvert så heftig, at NRK lagde saken: «Jagland hetses og språkmobbes». Det hjalp ikke at grammatikken var utmerket, at ordforrådet var godt, Internett-Norge krympet seg i kollektiv fjernskam.

At noen snakket engelsk som om de var født og oppvokst i Lier, gikk rett og slett ikke an.

Og her om dagen skjedde det igjen.

FIKK TYN: Thorbjørn Jagland leste opp begrunnelsen for at Nobels fredspris gikk til EU i 2009. &nbsp;Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
FIKK TYN: Thorbjørn Jagland leste opp begrunnelsen for at Nobels fredspris gikk til EU i 2009.  Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix Vis mer

Riktignok i et mye mindre format, i en musikkbransjete undertråd på Facebook. Hovedtråden handlet om noe helt annet, men i undertråden ble det altså en diskusjon om engelskuttalen til norske artister. Den var elendig, ble det ment. V ble uttalt som W, og det var ikke måte på alt som var galt. Hvis de ikke sang på perfekt engelsk, kunne de like gjerne begynne å nynne med en gang. Ett fett at norske artister aldri har gjort det bedre internasjonalt enn de siste åra. Når engelsken suger lut, er det bare å legge inn årene.

Som om vi noen gang disset Serge Gainsbourg for hans utpregede franskhet. Sluttet å høre på Manu Chao-hiten «Bongo Bong» fordi han sang: «Mama was queen of the mambo, papa was king of the Congo» med utpreget aksent. Droppet å høre på world music. Eller avviste Bjørk fordi hun synger på sitt overkonstruerte islandske vis.

Det er på tide med et «måoment of clærrity», som Bjørk så fint synger på «Stonemilker».

Det er som om Norge eksisterer i en evig tilstand av engelskangst. Alle forsøk på å snakke engelsk, uten først å ha bodd flere år i utlandet, skytes ned med kanon. Er det rart vi oppfattes som et taust og innesluttet folkeferd, når vi stadig minner hverandre om at feil engelskuttale kan føre til et kollektivt traume? Selv de som snakker utmerket grammatisk, opplever at det blåser flau bris deres vei hver gang de åpner munnen.

Men de som sitter der i en pøl av skam, de glemmer helt hva som er enda pinligere enn at man ikke stemmer s-en riktig når man sier peace/peas.

Det er å være den eneste personen på festen som holder helt kjeft.

Så shut up.

La folk snakke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook